Stevnereferat: Påske 1961 - Oslo

Påskestevnet.

Ja, atter fikk vi nåde til å ha et overmåte velsignet stevne med visdoms og åpenbarings Ånd til oppbyggelse av Kristi legeme. Mange kan holde vakre kunstferdige taler om de forskjelligste emner, men det er alene Guds visdom som bygger Herrens hus.

Guds medarbeidere er de som arbeider sammen med Gud for å frembringe det evige og uforgjengelige i menneskehjertene, og det ble virkelig utført et arbeide under stevnet med herlige og mangfoldige gode virkninger.

Br. Aslaksen begynte med å tale om selverkjennelsen som den eneste vei til vekst og fremgang i Gud. Er vi aldri istand til i Guds lys å se noe hos oss selv å erkjenne og dømme, så er vi ufrelsbare. Enkelte kan endog leve i bevisste synder uten å være istand til å erkjenne skikkelig. Om det ikke er noe bevisst, så åpenbarer Guds Ånd stadig noe hos oss ved at vi vandrer frem i lyset.

I Skriften har vi et uttrykk som heter: «ufreds-ætten». 4. Mos. 24, 17. Der tilhører vi alle sammen før vi er født på ny og har fått Guds liv i oss. Det blir stor ståhei for ingen ting. Man vil være den klokeste, ha rett, ha det siste ordet osv.

«Salige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn.» Matt. 5, 9. De andre tilhører dessverre fremdeles ufreds-ætten (tumultens sønner) og lever som djevelens barn, kanskje mange år etter sin omvendelse. I den gamle pakt kunne det endog sies: «Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig.» Sal. 120, 7. I den nye pakt har vi jo langt større muligheter til å være «bare fred». «Gud skapte mennesket som det skulle være, men de søker mange kunster.» Pred. 7, 29. De søker kunster den gale veien, nemlig til all slags strid og protest, mens det rette er etter alle kunstens regler å finne frem til fred og fordragelighet med alle mennesker. Rom. 12, 18. Men når det gjelder synd, så skal vi sette klart skille og protestere, f. eks. om noen vil ha oss til å lyve, gjøre urettferdighet osv.

I Ef. 4, 3 står det at vi skal legge vinn på å bevare eller hermetisere (fransk overs.) Åndens enhet i fredens sambånd. Skal noe hermetiseres så må karet være helt rent. Vårt hjerte må også være grundig renset om den himmelske fred skal nedlegges der og bli bevart for alle slags ufredsbasiller under alle slags forhold.

Det er praktisk talt alltid mulig å holde fred med menneskene ved å lide tap av ære, gods og egenvilje. Det som er uhyre verdifullt betaler man dyrt.

I Jak. 3, 17 står det at den visdom som er ovenfra er først og fremst ren, og det første som strømmer ut fra denne rene visdommen, er fredsommelighet. Skarphet og gløgghet står ikke nevnt i forbindelse med visdommen ovenfra. Enkelte kan endog være slik på avvei at de prøver å plasere sin onde mistanke inn under visdommen. De mener seg med sin viden å forstå det som ligger bakom både dette og hint.

Titus skulle bl. a. formane til ikke å si imot. Mennesket har en fenomenal lyst til å si imot. De yngre skal underordne seg de eldre og eldre de yngre som nødsforanstaltning for å unngå unødig strid. 1. Pet. 5, 5. Man kan ikke diskutere frem Guds rike, det må fødes frem.

Kristus skapte fullkommen fred og enhet ved korset, drepte fiendskapet, og gjorde jøder og hedninger (de største motsetninger) til ett i ett legeme. Alt som skaper splid ble drept, ble utryddet. Ef. 2, 14—16.

Vi er ikke slagkraftige i vår forkynnelse ved å holde fine taler, men ved å ha innbyrdes kjærlighet og ved å være ett, så verden kan tro. Joh. 17, 21. Gud har gjort et veldig verk i vår midte, ja så stort at vi kan innby venner fra utlandet til å komme og se enhet og broderkjærlighet i praksis. Mange har kommet, og de er ikke blitt skuffet. Lovet være Gud.

Har vi Kristi sinn og legger vinn på fred, så unngår vi en mengde vanskeligheter. Enkelte kan fortelle om alle de vanskelige mennesker de er sammen med hjemme og borte, og de er ikke istand til å forstå at det er de selv som er vanskelige og uviselige. De skal f. eks. på arbeidsplassen greie opp med mennesker som banner og gjør urettferdigheter. De kan være ertende i sin måte å være på, og de kan egge sine barn og sin ektefelle til vrede. — Vi skal være med på å styre menneskenes føtter inn på fredens vei. Luk. 1, 79.

Er man ikke åndelig, så forstyrres man stadig av det ene og det andre, så man knurrer, klager og er misfornøyd med alt som de ønsker annerledes. De er lik katten som maler og er fornøyd når noen stryker den på ryggen, men stryker man den mot hårene, så hveser den. Det alvorlige er at vi gjør en virkning på våre medmennesker slik vi er.

I 2. Tess. 1, 11 står det om å bli mektig fylt med all lyst til det gode og virksomhet i troen. Når lysten driver verket, så blir det gjort. Blir ikke verket gjort, så mangler lysten. «Det mangler ikke på lyst og trang til det gode», kan enkelte si som lever et nederlagsliv i synden, men det er løgn, når det gode ikke blir gjennomført.

Har man sin store lyst i Herrens bud, så er man salig, og ens avkom skal være mektig på jorden. Sal. 112, 1—2.

Vi ser her at når ens åndelige ætt ikke blir mektig på jorden, så har det vært mangel på stor lyst til hans bud. Fylles vi med all lyst til det gode, så blir det også et mektig resultat i vårt liv og i vår tjeneste.

Enda menigheten i Tessalonika vokste rikelig i tro, og kjærligheten til hverandre tok til hos hver og en iblant dem, så apostlene kunne rose seg av dem, så bad de alltid for dem at de måtte fylles med all lyst til det gode og virksomhet i troen; Likesom den siste mote straks viser seg på de som har stor lyst til forfengelighet, så viser gudsfrykten seg straks i alle retninger hos de som har stor lyst til alle Kristi bud. Vi blir stamfedre i tro og gudsfrykt.

Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, sier Paulus, og alle som har det slik, er dyrebare mennesker. De fleste har lyst til penger og alt det en kan få for penger. De vandrer i sitt sinns tomhet og er fremmedgjort for Guds liv og herlighet. — Ved en mektig lyst til alt det gode, økes stadig Kristi fylde av visdom og kjærlighet i ens liv. En blir istand til å elske, lide, tåle og bære i det uendelige, og fylden av fred, glede, hvile og salighet øker tilsvarende. «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.» Fil. 4, 7.

I den siste tid skal det være vanskelige tider. Vi lever i en overflodstid, og det har alltid vist seg at frafallet har tiltatt i slike tider, og det er vanskelig å være skikkelig frelst. Vokt eder når I kommer inn i det land som flyter med melk og honning at eders hjerter da ikke viker fra den levende Gud, sa Herren til Israel. Det er en prøve å være fattig, men da er man ofte i nød og holder seg til Gud. Men om man f. eks. plutselig fikk hundre tusen kroner, ville hjertets skjulte tanker og råd bli åpenbart, og prøven ville ant. bli langt større enn den man hadde som fattig. — Det er prøve å være syk, men det er oftest langt større prøve å være frisk og ha fullt opp av anledninger både til godt og ondt. Vi skal nemlig gjøre regnskap for hele vårt liv.

Turnhallen i Oslo var full av venner til stevnet, og foruten venner fra Norge, Sverige og Danmark, så hadde vi besøk av kjære venner fra Holland, Tyskland og Sveits.

Ovenstående referat er et kort utdrag av hovedinnholdet fra noen av brødrenes vidnesbyrd. — Det var en mengde innholdsrike vidnesbyrd under stevnet. Et av møtene var spesielt for ungdom, og vi priser Gud for den herlige ungdomsskare vi har iblant oss, ren og usmittet av tidsånden, full av Ånd og tro og kjærlighet til Kristi bud. En hel del av dem er viktige personligheter i Guds rike allerede i sin tidlige ungdom. Vi øyner ingen mulighet forat vekkelsen iblant oss skal dø ut. Høylovet være Herrens navn.