Lide urettferdig

Lide urettferdig.

«For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i sorger når han lider urettferdig.» 1. Pet. 2, 19.

Vi vandrer i tro og ikke etter vår fornuft eller i beskuelse. 2. Kor. 5, 7. Da må vi gjøre meget som mennesker ikke forstår, og vi må lide forakt og misforståelse. Vi må lide som de som har urett, og først etter kortere eller lengere tid blir det åpenbart at vi hadde rett. «Om noen av samvittighet for Gud finner seg i sorger når han lider urettferdig.»

Når en er tro i det lys Gud gir, må en ikke forundre seg over at en ikke blir forstått. Jesus ble ikke engang forstått av sine nærmeste. Mark. 3, 21. Mange blir liggende etter på veien fordi de unndrar seg å lide urett. De skal vente med å utføre Guds virkninger til de får menneskene — sine nærmeste — til å forstå det. Man vil gjerne bli forstått. Da faller vanæren bort. Slike kommer ikke frem på veien.

«De hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» Deres ord ble som «et lys som skinner på et mørkt sted.» 2. Pet. 1, 19. «Og mørket tok ikke imot det.» Joh. 1, 5. Man vil gjerne bli mottatt og være godt likt og er ikke gitt til Gud som et offer. Rom. 12, 1. I og ved slike mennesker kan ikke Gud få gjort sitt verk. De blir bare pene, religiøse mennesker, som er godt likt av alle. Det skjer ikke noe ved dem. Skal det skje noe, må man være ofret, så en søker Guds ære og ikke tenker på seg selv. Da kan man følge Guds virkninger og la lyset skinne i mørket. Det har martyrene gjort. Det skjedde noe ved dem. Fedrene slo ihjel, og barna bygget gravsteder. Matt. 23, 29—32.

Josef var tro og gikk ikke på sine brødres veier, men Gud ga ham vidnesbyrd. Det tok tid, og han måtte lide urett. Derfor trenger vi tålmod, så vi, når vi har gjort Guds vilje, kan oppnå det som er lovet. Hebr. 10, 36. Det står i forbindelse med martyrene, og vi får den formaning ikke å kaste bort vår frimodighet, som har stor lønn.

«Men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham.» Hebr. 10, 38.

Ved tro fikk de gamle godt vidnesbyrd. Det man gjør etter menneskelig fornuft, blir menneskeverk. Slik var gudsdyrkelsen sunket ned på et menneskelig plan, så de kjente ikke ham som loven og profetene talte om. Slik er det også i dag, da vi lever like foran Jesu annet komme. Etter sin fornuft ordner de menigheter etter bibelsk mønster ved flertallsvalg, og idet de tror at de skal gjøre Guds verk, blir de sannhetens fiender. Det de lager, blir langt ifra menighet, som er Kristi legeme med Kristus som hode, men det blir en masse partier med egne navn, som strider mot hverandre og som strider innbyrdes om makten. Likesom den gang, må Jesus også nu komme helt utenom all den av menneskene anerkjente gudsdyrkelse.

Menigheten, som er Kristi legeme, kan ikke ordnes etter noe mønster, men den vokser sammen og frem av de mennesker som er blitt et offer og lever i tro. De får samfunn med hverandre likesom Faderen og Sønnen. De har jo alle vært i mørke, men når lyset — sannheten — har skint inn i deres mørke, har de ved tro tatt imot det. De har gitt lyset medhold, og morgenstjernen er gått opp i deres hjerter. 2. Pet. 1, 19. Med andre kan man ikke bygge menigheten. Det var også Jesu trøst når han talte, at de som var av sannheten, hørte hans røst. De er mine får, sa Jesus. Derfor er det Gud som legger til menigheten dem som lar seg frelse. Ap. gj. 2, 47. De tretter ikke, men de har ett hjerte og én sjel. Ap. gj. 4, 32.