Å holde samtlige av Livets Ånds lover

Å holde samtlige Livets Ånds lover,

det er vårt høye, himmelske kall. Litt seier her — og litt der, er et menneskelig begrep uten hjemmel i Skriften.

La oss lese i Jak. 2, 10, og tro dette av hele vårt hjerte, så blir vi for bestandig ferdig med den alminnelige, skjebnesvangre misforståelse.

Ligger vi under for én eneste synd — på ett eneste felt — tar vi derved ubønnhørlig skade på vår sjel. Og om denne ene synd tar overhånd, er denne ene synd nok til å hindre oss i å komme inn i Guds rike, ja, nok til at vi går til grunne.

Min lange erfaring bekrefter dette fullt ut. Jeg har opplevd å se for mine øyne at den ene etter den andre, og til og med flere ad gangen, er blitt ødelagt eller kommet utenfor, tross i alle deres gode sider, og delvis tross deres store iver, på grunn av én eneste synd, dvs. synd på ett enkelt område.

Synd på ett eneste område er nok til å felle oss. Dette lys mangler nok dessverre de fleste, og da kan det lett gå så rent ille. Gudsfrykt og dødsens alvor er absolutt nødvendig.

Har sett brødre som har tegnet meget godt, men synd på ett eneste område har ført dem utenfor, og noen av dem har falt i fra Gud, mens andre også er blitt forherdet.

F. eks. har enkelte gått til grunne ved urettferdighet i pengesaker. Er man urettferdig i pengesaker, nytter det ikke å oppveie dette med noe som helst godt på andre felter. Man går ubønnhørlig under, før eller senere, hvis man ikke omvender seg av hele sitt hjerte.

Andre har tatt stor skade, eller er gått under, ved å overtrede denne livslov: «Døm ikke!» De har gitt etter for den syndige lyst til å dømme eller kritisere andre, med det resultat at de er blitt hårde og bitre i sitt sinn. De har kritisert og dømt andre i den grad at de så å si har dømt livet av seg selv, og har da selvfølgelig mistet samfunnet med de andre.

Forøvrig har de kunnet ha mange gode sider. Men, som Ordet sier, hjelper dette ingen ting. Ordet sier at de er skyldig i alt. Det er jo heller ikke vanskelig å forstå at all slags synd henger sammen. Den ene synd drar andre med seg. Det begynner med den ene og fortsetter med andre. Det er altså absolutt livsfarlig å ha noe som helst å gjøre med en eneste slags synd.

Andre har tatt stor skade, eller er gått til grunne, ved den grumme synd som heter avind. De har gitt etter for fristelsen til å bli stor, eller endog til å bli den største. De har sett skjevt til en annen bror som er blitt aktet større enn dem selv, og er derved blitt hårde, bitre og onde og er av den grunn gått bort. Og således har alt det gode de har sagt og gjort vært forgjeves for dem. For et dødsens alvor! For noen skjebnesvangre skritt de har tatt! Det har også vist seg at det er meget vanskelig i sannhet igjen å omvende seg fra slik ondskap, selv om det er mulig.

Derfor, la oss frykte Herren og vokte oss vel for våre syndige tilbøyeligheter!

Ja, endog mangel på arbeidslyst, eller dovenskap, kan legge en manns frelse og lykke i ruiner, tross alle hans gode egenskaper. Det er på en måte nesten utrolig, men dog sant, for dette er jo også en grov overtredelse av en av Livets Ånds lover. Slik kunne vi fortsette å nevne ethvert syndig område. En hvilken som helst synd er nok til å legge det hele i grus.

Et enkelt bilde kan illustrere dette, inntil fullkommenhet. Et ypperlig kar av gode materialer vil miste hele sitt flytende innhold gjennom ett eneste hull i bunnen, trass i alt det andre er helt og i fullkommen orden. Likeså om vi tenker på et skip med hull i bunnen. Et hull i den ene plate vil gjøre at skipet fylles av vann, trass i alle de mangfoldig andre plater som er hele.

Det er således en falsk trøst med alt det andre som er i orden, og kanskje storslagent iøynefallende, når én del er kaputt.

Salig hver den som med fullt alvor tar dette til hjertet!

Dette er jo meningen med Jak. 2, 10.

Eders hengivne