Stevnereferat: Sommer 1960 - Brunstad

Sommerstevnet på Brunstad.

Vi var samlet ca. 1600 på dette stevnet, og av disse var det ca. 200 venner utenfor Skandinavien, vesentlig fra Holland og Tyskland. Gud velsignet oss mektig!!

Br. Aslaksen åpnet stevnet med å tale utfra Jak. 1, 18, Ef. 1, 5. 9 og Rom. 9, 15—16 og v. 18, Hebr. 6, 14—18. Videre var det herlige taler i Ånds og krafts bevis og en mengde korte vidnesbyrd av brødre og søstre. Her er et kortfattet hovedinnhold fra stevnet:

Gud har uttalt seg klart om hvem han tar seg av. Det er de som utleverer seg til ham av hele hjertet, og gjør hva han vil. Han vil da gjøre et veldig verk i oss og dernest ved oss. Det er noen og hver som gjerne vil være ledere og ha noe å si, men Gud vil ikke at de skal være ledere og ha noe å si. De vil gjerne ha alles tillit, men Gud sørger for at de ikke får det, dersom deres hjerte ikke er rett for Gud.

Det er Guds uryggelige og bestemte vilje at det skal lykkes fullt ut for de helhjertede og trofaste. Han har sverget ved en ed at det skal lykkes for dem. Det er også hans bestemte vilje at det ikke skal lykkes dersom man har noe svik i hjertet. Det nytter ikke å innsmigre seg hos Gud ved å gi almisser osv.

Vi skal ha den fulle visshet i håpet inntil enden. Håp om full seier i alle retninger og likedannelse med Kristi billede. Om noen skulle lide nederlag, så får han fare opp igjen som en rakett for så å løpe videre på banen.

Abrahams ætt skulle bli såre tallrik, fordi han fryktet og elsket Gud i sannhet. Gud velsigner de sanne hellige i dag med åndelig sæd, så det ved deres forkynnelse fødes sanne Kristi etterfølgere og ikke tilhengere.

«Derfor, da Gud ville enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellom med en ed, forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunne lyve, skulle ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss.» Hebr. 6, 17—18.

Vanlige mennesker gir vanlig trøst, men Gud gir guddommelig sterk trøst. Likesom Abraham fikk det som var lovt, så har Gud ved en uryggelig ed sverget at vi skal få del i alt det som er lovt oss i den nye pakt, og det består jo av en overveldende og uforgjengelig herlighet. All god og fullkommen gave kommer ovenfra, og han gir oss etter sitt eget forsett alt etter vår troskap.

Ved tro og tålmod arver vi løftene. Vi kan være veldig svake og elendige til å begynne med, men tror vi på ham som kan gjøre et slikt veldig verk i oss, så blir verket også utført slik at vi i sannhet arver løftene. Kristendom er et veldig enten-eller.

Rom. 8, 30. Mange misforstår dette, og regner med at Gud gjør alt, og at det ikke er så nøye med hvordan vi tar det. Men vi ser i vers 28: «Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» Vi må forstå at alt det som kommer i vår livsvei, er plasert der av Gud forat vi skal finne vårt eget liv og miste det og vinne Kristuslivet. Dersom det f. eks. regnet alle dager i ferien, ville det sannsynlig komme ondskap og bitterhet opp i hjertet om man ikke forstod frelsens vei. Ondskap kommer gjerne tilsyne, når man blir baktalt, når noen irettesetter ens barn, andre blir rost for det som egentlig en selv skulle ha æren av, noen blir innbudt i selskap og ikke en selv osv. I slike prøver blir man urolig likesom Israels barn ble det. Men vi er kalt til å gå inn til hvilen i Gud under alt dette idet vi finner vårt liv og mister det. Vi anklager ikke de andre og er ikke misfornøyd med dette og hint, men dømmer oss selv. Vi bevarer da Guds miskunnhet over oss, likesom den hvilte over Josef gjennom alle slags trengsler på veien mot fyrstetronen.

Det store er at vi kan få del i guddommelig natur. De fleste har syndig natur, og den er uovervinnelig uten Guds kraft og en levende tro. Den guddommelige natur er også uovervinnelig. Om man har fått mye av den, så kan man f. eks. gjøre et forsøk på å bli vred uten å få det til. En ville heller ikke få det til om man skulle prøve å bli motløs. Den guddommelige natur, fredsommelighet og salighet, ville straks fullstendig ta overhånd.

«Den som hører eder, hører meg, og den som forkaster eder, forkaster meg, og den som forkaster meg, forkaster ham som sendte meg.» Luk. 10, 16.

Hvem har det slik? Når de hører deg, så hører de Kristus? Forkaster de deg, så har de også forkastet Kristus? Ja, et slikt liv går det an å få del i. «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg», sier Paulus. Når du ikke lever lenger selv, hvorledes kan du da tale av deg selv?

«For jeg har ikke talt av meg selv, men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale, og jeg vet at hans befaling er evig liv. Derfor, det jeg taler, det taler jeg således som Faderen har sagt meg.» Joh. 12, 49—50.

Hvor var Jesus selv i bildet, når han ikke talte av seg selv? Han var fullstendig død for sin egen vilje.

«Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til eder, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger.» Joh. 14, 10.

Blir en vanlig predikant skikkelig frelst, så blir det en stor overgang for ham fra dette å stå for menneskers åsyn og forherlige seg selv med løgnaktige og skrytende ord og til dette å ikke lenger leve selv eller tale av seg selv.

Kristus fullender ikke dette veldige frelsesverk i oss på en dag, for det ville vi ikke kunne tåle, og vi ville bli oppblåst. Han lar oss bli fristet og prøvd og fører oss frem som han ser vi tåler det. Paulus ble slått av en Satans engel på munnen forat han ikke skulle opphøye seg av sine høye åpenbarelser. Ja, tenk han ble slått på den munnen som har talt så overmåte visdomsfulle og herlige ord. Gud elsker oss og handler med oss i denne sin store kjærlighet. De største syndere av alle slag kan ha det største håp om å få del i denne veldige frelse, bare de vil la seg frelse og forvandle. Gud er da mektig til å gjøre verket. Vi må komme opp i Guds hender og bli der om han skal få danne oss.

Barne- og ungdomsstevnet ble også mektig velsignet. Det var regnvær omtrent hele tiden under disse to stevner, men man kunne ikke merke at det gjorde noen skår i gleden. Det var flere hundre samlet under begge disse stevner, og interessen og gleden ved å samles om Guds ord var stor. Omtrent alle de tilstedeværende vidnet og bad.

Det er et stort Guds under i denne tid at vi har en så stor og herlig barne- og ungdomsskare iblant oss, midt i det at frekkhet og ugudelighet griper barna og de unge som aldri før ved den uhyggelige tidsånd som råder. Denne herlige skare av barn og ungdom, som helhjertet har valgt gudsfrykt, renhet og troskap og som heiser Kristi banner høyt imot tidsånden, er et mektig tegn og en domsbasun mot våre motstandere og de religiøse ledere i vår tid, de som er skyld i at barnebegrensning florerer i stor stil i den religiøse verden. Disse ledere skulle ha vært dømt til å overvære disse stevner og høre f. eks. nr. 8, 10 eller 12 i rekken av barna i disse barnrike, lykkelige familier prise Gud av hele hjertet for sine foreldre og for de eldste i menigheten, som formaner til gudsfrykt og troskap i alle retninger, og som er gode forbilder, verdt å etterfølge.

Læren er rett og god og gir herlige resultater i usvikelig broderkjærlighet og alle Kristi dyder for alle de som har det rett i hjertet, og læren er temmelig vrang for alle de som søker krokveier utenom Jesu tindrende klare og velsignede bud og lover. Et godt tre bærer gode frukter! Måtte flest mulig av de religiøse ledere prøve sin lære nu mens det ennu er nådens tid, overfor de faktiske resultater, når det gjelder enhet og alle Kristi dyder, og når det gjelder å få barna og ungdommen med seg i alt dette. Er ikke disse resultater og gode frukter der, så er, etter Jesu ord, heller ikke læren god. Et godt tre bærer gode frukter!