Guds tale til oss ved Sønnen

Guds tale til oss ved Sønnen.

«Etterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen.» K. 1, 1.

Det har en stor betydning hvem som bringer budskapet. De mest betydningsfulle budskap kommer fra toppledelsen. Loven ble gitt ved engler, Ap. gj. 7, 53, men det var bare en skygge av Jesu Kristi evangelium.

Når Gud sendte sine profeter, da var det bestandig et vektig budskap, men det dreide seg hovedsakelig om jordiske ting, og de ble lovet jordisk herlighet. Vi derimot har ved Sønnen fått de største og dyreste løfter, forat vi ved dem skulle få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3—4. Hva er en jordisk herlighet imot å få del i guddommelig natur?

Moses var en stor Guds tjener med et veldig budskap. Jesus er aktet så meget større ære verd enn Moses som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv. K. 3, 3.

Den alminnelige oppfatning er at det var farlig å synde under loven, men nu har vi nåden, og da er det ikke så farlig. Men apostelen skriver akkurat motsatt: «For dersom det ord som var talt ved engler, stod fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente lønn, hvorledes skal da vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? — den som først ble forkynt ved Herren og deretter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham.» K. 2, 2—3.

Vi leser hvor galt det gikk dem som ikke tok budskapet som var gitt ved engler og profeter, alvorlig, og da forstår vi at det er et langt større ansvar å motta budskapet fra Sønnen, som er avglansen av Guds herlighet og som bærer alle ting ved sin krafts ord.

Gud taler ikke til oss bare gjennom det budskap Sønnen har gitt oss, men også gjennom Sønnens liv i hans kjøds dager. Han er ikke bare blitt oss en budbærer, men også en forløper. Ytterst få har fått Jesus som en forløper. K. 6, 20. Det kommer av at de kjenner ikke Jesus i hans kjøds dager. Derfor blir all tale om å følge Jesus og å ligne ham bare talemåter. Det man tror, er at i oppstandelsen skal vi bli ham lik, men nu går det ikke an å leve som han gjorde. Vi er bare mennesker — han var jo Guds sønn — det var annerledes med han osv. Slik lyder omkvedet. Guds tale til oss gjennom Sønnen kan de ikke høre. Antikrists ånd har mørklagt Jesus i hans kjøds dager for menneskene, forat de ikke skal få Jesus som forløper. Derfor må vi særlig prise Gud for Hebreerbrevet som har klarlagt så tydelig for oss Jesus som forløper i hans kjøds dager, og hvorledes han er blitt vår yppersteprest etter å være fullendt i lydighet. K. 5.

«Hva er et menneske, at du kommer ham ihu, eller et menneskes sønn, at du akter på ham?» K. 2, 6.

Ja, hva er et menneske? Vi er jo bare som en røk og som støv, sunket ned i allslags synd, likevel er det mulighet for et menneske å få del i helliggjørelse — guddommelig natur — så vi kan se Gud. Derfor lyder formaningen: Jag etter helliggjørelse! K. 12, 14.

Vi som er mennesker, og så stilles lik med Guds sønn? Det høres underlig ut, men hør Guds tale til oss gjennom Sønnen: «For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én, derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre.»

Ja, men han var jo Guds sønn? Ja, hør videre: «Ettersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri.» Se nu begynner det å lysne. Nu kommer Jesus meget nærmere. Hør videre: «For engler tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av, derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik —. For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» K. 2.

Når det er slik, da blir det mening i formaningen videre i 3. K. «Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus.» Og i formaningen i 12. K: «Idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høyre side av Guds trone.»

Dette er Guds tale gjennom Sønnen til oss. Vi har de samme muligheter — han er blitt vår forløper og «opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.»

Han lærte lydighet, vi følger etter. Han ble fristet i sine kjøds dager uten å synde. Nu er vi i våre kjøds dager og blir fristet. Fordi han er prøvd, kan han komme oss til hjelp så heller ikke vi synder i fristelsene, og derfor kan vi trede frem for nådens trone med frimodighet. Han forstår oss, han har medynk med våre skrøpeligheter. K. 4, 15—16. Han er den førstefødte. Da han kom fra Faderen, var han den enbårne. Da han kom tilbake, var han den førstefødte. Da var den nye og levende vei innvidd. Da var veien til livet blitt farbar for falne mennesker, som var kjødelig solgt under synden. Nu kan vi ved helliggjørelse få del i guddommelig natur og bli Jesu brødre.

Må vi gi akt, brødre, at vi ikke driver bort fra Guds tale til oss ved Sønnen, men med stor iver og frimodighet forkynne Jesu Kristi evangelium nu i endens tid, og jage etter helliggjørelse.