Hva må til for at verden skal tro

Hva må til for at verden skal tro.

Den alminnelige oppfatning er at om det skjedde tegn og under, da ville verden tro, og særlig hvis man hadde helbredelsens nådegave, da kunne man utrette store ting for Gud. Dette er en kolossal villfarelse som bunner i menneskets storaktighet og forfengelighet. Jesus lærer oss å gå en helt annen vei.

«At de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, forat verden skal tro at du har utsendt meg.» V. 21.

Det er ingen annen måte å få verden til å tro på enn den Jesus har lært oss. Dette å bli ett er av så stor viktighet at Jesu yppersteprestelige bønn går hovedsakelig bare ut på det. De religiøse har på mange måter forsøkt å forklare denne enhet, og ved toleranse og allianse gitt utseende av at de er ett. Men alt sammen blir bare noe skuespill. Jesus har gitt uttrykk for hvorledes vi skal være ett, og det er likesom Faderen og Sønnen er ett. Annenslags enhet er bare hykleri.

Skal man oppnå denne enhet, må synden vekk. Bare de som har oppgitt alt og følger Jesus, kan bli ett. Paulus har uttrykt denne enhet ved å fremstille menigheten som et legeme, der den ringeste får størst ære, og når en hedres, gleder alle seg med. 1. Kor. 12, 21—27. Å oppbygge en slik menighet — et slikt legeme — er Kristi tjeneres arbeide. Dertil har Gud satt i menigheten apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, «forat de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.» Ef. 4, 11—16.

Der hvor det er sanne tjenere, og hvor de har det fulle evangelium, der kommer de til denne enhet. Der hvor de bare har leiesvenner og bare bruddstykker av evangeliet, kommer de aldri til denne enhet. De kan organisere partier og sette inn tjenere etter menneskelig valg, men enhet oppnår de ikke. I slike partier er det alltid misnøye og strid. Men det er jo om å gjøre å evangelisere så det blir mange medlemmer, og partiet blir stort. Da blir det penger i kassen og ære.

I slike evangelisasjonstider blir det meget reklame og arrangement etter menneskelig fornuft. Predikantene anvender all sin psykologi for å bringe verden til å tro. Når det da blir vekkelse, og mange kommer til troen på syndenes forlatelse, skal de døpes og legges til partiet. Da har de fått den forståelse at nu skal det bli herlig, og så kommer de til et parti hvor det strides om stor, større, størst. Det gjorde de ute i verden, der de kom ifra, også. I den såkalte menighet, som de nu hører til, der møter de æresyke, misunnelse, fornærmelse, pengekjærhet osv. akkurat som i verden, der de kom ifra.

Etter all evangelisering og alle vekkelser skulle man tro at de fleste innbyggere var blitt kristne, men i sin skuffelse faller de fra igjen, eller de går som navnkristne til vanære for Jesu navn. Man strever for at det skal bli som i den første menighet, og for at det skal bli apostolisk. Det tror man består i tegn og under, og at da skal verden tro. Det er Satans forførelse. Tegn og under hadde vært lenge før pinsedagen. Det som er nytt og som står først, er: «Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene. Og det kom frykt over hver sjel.» Etterpå står det: «Og mange under og tegn ble gjort ved apostlene», og så står det videre om samfunnet, «idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» Ap. gj. 2, 42—47.

Her ser vi hvilken vekt Gud og apostlene legger på samfunnet, og «Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» Da var det virkelig et hjem — en menighet — hvor Herren kunne legge til, og vi leser videre:

«Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel, og ikke én sa om noe av sitt gods at det var hans eget — de hadde alt felles. Og med stor kraft bar apostlene frem vidnesbyrdet om den Herre Jesu oppstandelse, og det var stor nåde over dem alle.» Ap. gj. 4, 32—33.

Her ser vi grunnlaget for evangelisasjon. Det at det var ett hjerte og én sjel var grunnlaget for at de med stor kraft bar frem vidnesbyrdet. Dette samfunnet er også grunnlaget for tegn og under. Uten dette grunnlag blir evangelisering og tegn og under bare bedrag. Alt dette maset for å vinne tilhengere hadde fariseerne også, og når de hadde vunnet en, gjorde de ham til et helvedes barn, to ganger verre enn seg selv. Matt. 23, 15.

Slik og med de religiøse, når de driver evangelisering uten dette Åndens samfunn i menigheten. Dem som de vinner, gjør de til navnkristne som synder på nåden, slik at verden ikke kan tro. Det blir som å avle barn uten å ha hjem. Derfor er den slags kristendom i Bibelen kalt for «skjøgen». Ropet fra himmelen er: «Gå ut fra henne!» Åp. 18, 4. Og Paulus skriver om disse med gudfryktighets skinn: «Og disse skal du vende deg fra.» 2. Tim. 3, 1—5.

Det som de sanne Herrens tjenere har å gjøre, er å bygge menigheten så de blir ett legeme — Kristi legeme — «ett, likesom Faderen og Sønnen er ett», så verden kan tro. Da slipper man alt dette menneskelige mas og psykologiske arrangement for å verve medlemmer, men opplever isteden: «Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.»