De vidunderlige, skarpe og lærerike brev til de syv menigheter

De vidunderlige, skarpe og lærerike brev til de syv menigheter.

Når vi tenker oss om, forstår vi at vi av disse brev med all tydelighet og all pålitelighet kan lære hvorledes Jesus bedømmer vårt liv og vår tjeneste.

Brevene til syv forskjellige menigheter, hvor tilstandene var høyst forskjellige, kom jo direkte fra himmelen gjennom apostelen Johannes. Vi har jo her den mest ønskelige anledning til å ta lærdom av både det gode og det dårlige som var i alle disse syv menigheter.

Hvilken skatt alle disse syv brev må være for oss! Her gjelder det å ta til seg!

Det første vi kan lære, er at det som interesserer Herren, det er våre gjerninger. Det hjelper lite å tro på forsoningen, og påberope seg Kristi blod og nåde og kjærlighet, hvis ikke dette har fått virket et nytt liv, hvis gjerninger er fullkomne for Gud! Dette ser vi med all tydelighet.

Alle disse brev begynner med: «Jeg vet om dine gjerninger» og ender med: «Den som seirer . . .» d.v.s. den hvis gjerninger blir funnet fullkomne for Gud, slik at intet som helst er å laste. —

Vi kan av disse brev lære hva Gud finner prisverdig, og hva han finner forkastelig. Og likeså at tjenesten kan være forkastelig, selv om ens personlige liv er i orden. Og likeså at de ledende brødre er fullt ut ansvarlige for at ingen skadelig virksomhet finner sted i menigheten, f. eks. at ingen Jesabel får råde, og at ingen holder fast ved skadelige lærdommer. —

Og likeså at det ikke hjelper å ha flere gode sider, når man også har noen dårlige. — En særlig god og nødvendig lærdom kan vi også ved disse brev tilegne oss, nemlig at det ikke duger med bare å være mild og overbærende. Man må også være fast og bestemt, og streng.

Ellers er man så å si bare en halv mann, og en halv mann, er ingen mann.

Mild og streng i rette tid, og på rette måte, og i rette mengde — det er det fullkomne.

I disse syv menigheter blir lederen først rost for det som er rosverdig. Dernest laster Herren det som er lastverdig, om det er noe slikt.

I menigheten i Efesus blir han rost for sin arbeidsomhet, for sin tålmodighet og at han ikke kan tåle (tillate) de onde, og at han hadde prøvet de som sa seg å være apostler, men som ikke var det. Han hadde funnet at de var løgnere. Se også 2. Kor. 11, 13 og 14. Dette var rosverdig! Det skulle han altså fortsette med! Han levde altså etter dette ord: «Vær mandige, vær sterke!» De fleste er svake og ettergivende, og unndrar seg tjenester som er ubehagelige, og som lett bringer motsigelse og motstand av slike som mangler fasthet og visdom. I kap. 2, 3 får han atter ros for sin flid og sin tålmodighet. Han hadde ettertrykkelig flere utpreget gode, prisverdige egenskaper.

Vers 6 sier dessforuten at han var lik Herren i dette at han hatet Nikolaittenes gjerninger.

I denne menighet kom ingen falske apostler eller levebrødspredikanter til orde, ei heller noen Jesabel, ei heller falske og skadelige lærdommer. Lederen var utrettelig i å holde det rent! Gid alle ledere kunne få et slikt skussmål, med rette! —

Og tross alt dette meget prisverdige var han i denne tilstand lastverdig, for han hadde forlatt den første kjærlighet. Han måtte nødvendigvis eie kjærlighet til det gode. Det fremgår jo med all tydelighet. Han hadde nok mere kjærlighet enn svært mange andre, men dog ikke den første kjærlighet.

I all denne kamp og arbeidsomhet var den første kjærlighets inderlighet og varme forsvunnet. Derfor sa Herren: dette har jeg imot deg, betenk dette, og omvend deg! Ja, her er det noe å prøve seg på!!! Tenk, tenk, tenk! — — —

Gud forlanger altså ikke bare at vi står fast i alt hva rett og sundt og godt er, men også en inderlig varme. —

Å seire her, bestod altså i atter å bli fylt med denne inderlige varme igjen. —