Stevnereferat: Sommer 1959 - Brunstad

Sommerstevnet.

Sann gudsfrykt er den eneste vei til ekte broderskap, og når de gudfryktige samles, blir det i sannhet herlig. Dette fikk vi erfare i fullt mål under vårt stevne på Brunstad. Vi var samlet ca. 1600 venner, derav ca. 130 fra Tyskland og Holland, 2 brødre fra Frankrike og br. Grannes fra U.S.A. Enhver ble mettet og velsignet etter sin hunger og trang.

Et av hovedtemaene på stevnet var å ha sin store lyst i å holde Jesu bud. «Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store lyst i hans bud. Hans avkom skal være mektig på jorden, de oppriktiges slekt skal velsignes.» Sal. 112, 1—2.

Vanligvis tror man at man ikke skal eller kan holde Jesu bud, men de skal og kan holdes, og det er først når vi ved Guds nåde og kraft holder dem, at vi blir lykkelige tvers igjennom.

Det er få som av hjertet har lyst til å bøye seg og fornedre seg selv, men langt færre er det som har sin store lyst i det. Få er det som har lyst til å lide urett, men færre er det som har stor lyst til det. Som naturlige mennesker har vi ingen lyst til å holde Jesu bud, men Jesus skaper den i oss om vi vil ha den. Han gir oss et nytt hjerte og en ny Ånd og skriver sine lover og bud inn i dette nye hjerte. Hebr. 10, 16.

«Gid du ville akte på mine bud! da skulle din fred bli som elven, og din rettferdighet som havets bølger, da skulle din ætt bli som sanden, og din livsfrukt som sandkornene, dens navn skulle ikke utryddes og ikke utslettes for mitt åsyn.» Es. 48, 18—19.

Akter vi på hans bud, tror vi på dem og lyder dem, da går disse forjettelser i oppfyllelse på oss.

Åndelig sæd kan bare frembringes når vi elsker og holder budene. Livsfrukten blir da mangfoldig og levedyktig, ja den skal aldri utryddes eller utslettes.

Her har vi også hemmeligheten til at de fleste vekkelser løper ut i sanden. Man griper med begjærlighet om alle forjettelser, men setter budene til side. Man har da ingen åndelig sæd og kan ikke få varig livsfrukt.

Vår fred blir som floden. De fleste har ingen tro på at de kan få fred og hvile i tankelivet. Tankene plager dem. Men tankene er vårt liv, og slik som vi tenker, så er vi. — Det går an å komme til hvile når det gjelder det annet kjønn. — Vi kan hvile så vi ikke har noe uro ved antipati og sympati. Kors og død over lyster og begjæringer bringer hvile. Kvinnene kan da også kle seg så de har hvile og en god samvittighet. Skal man være en sann Herrens tjener, må man være kommet til hvile og fred i sitt tankeliv.

«Den første bok skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære, inntil den dag da han ble opptatt, etterat han ved den Hellige Ånd hadde gitt sine bud til de apostler som han hadde utvalgt seg.» Ap. gj. 1, 1—2.

Jesus utvalgte noen menn han kunne stole på, og så ga han dem sine bud for deretter å bli opptatt. De skulle elske disse bud, leve dem og forkynne dem med kraft og glede for andre.

Peter ville atter ved påminnelse vekke deres rene hu, forat de kunne minnes de bud som apostlene hadde forkynt.

Paulus bruker de sterkeste kraftuttrykk for å formane en slik Guds mann som Timoteus til å holde budene rene og ulastelige inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Tim. 6, 13—14. Hvor meget mere trenger ikke vi da til formaninger om å holde budene.

Et annet hovedtema under stevnet var om det åndelige Jerusalem, den levende Guds menighet.

«Gjør vel imot Sion etter din nåde, bygg Jerusalems murer!» Sal. 51, 20. Det finnes mange partimurer, men disse har ingen ting å gjøre med Jerusalems murer. Muren er fullkommen troskap. Det går ikke an å trenge seg igjennom den ved smiger og bestikkelser. Det går ikke an å trenge seg inn i det åndelige Jerusalem og få noe å si p.gr.a. begavelse, musikalske evner, pengestyrke osv. Jerusalem består av helhjertede Guds menn og kvinner. Det er også en forgård, og de fleste er der. De fleste er alt for høyt oppe og er store og sterke i seg selv, og da i særlig grad vanlige predikanter.

«Jerusalem, du velbyggede, lik en by som er tett sammenføyet.» Sal. 122, 3. De fleste slår fast at det er umulig å få full seier i livet, og at det er umulig å oppnå fullkommen enhet. De bedømmer det hele ut fra sitt eget liv. Når ikke de klarer det, så mener de at ingen andre klarer det heller. Da er man temmelig høyt oppe.

Jerusalem er velbygget og tett sammenføyet. Det er et Guds verk. «Herren bygger Jerusalem.» Sal. 147, 2. Vi forstår da at det blir gjort. Staden blir ferdig og smykket som en brud for sin brudgom. Åp. 21, 2. Den er tett sammenføyet i fullkommen enhet og uskrømtet broderkjærlighet. Det er bare i enfoldig troskap og ydmykhet vi kan bli med i dette velbyggede verk.

«Herren skal velsigne deg fra Sion, og du skal skue med lyst Jerusalems lykke alle ditt livs dager.» Sal. 128, 5.

I Jerusalem, i Kristi legeme, er vi sikret lykke alle vårt livs dager i medgang og motgang. Alle ting tjener oss til det gode.

«Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke setter Jerusalem over min høyeste glede!» Sal. 137, 6.

Her er det tale om det jordiske Jerusalem, men når det gjelder det åndelige Jerusalem, så blir dette endog for svakt. Vi skal ikke bare sette Jerusalem over vår høyeste glede, men den skal i dypeste forstand være vår eneste glede.

«Du er fager som Tirsa, min venninne, skjønn som Jerusalem, fryktelig som hærskarer med sine banner.» Høys. 6, 4.

Kristi brud har alle de bløte egenskaper, men har også de sterkeste og hårdeste. «Sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens nidkjærhet.» Høys. 8, 6. De svikter ikke for ære og vinning og slår ikke av på sannheten for å samle mange folk. Den store oppgave er å elske Kristus i troskap og renhet i hjertets innerste.

«På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere, aldri skal de tie, ikke den hele dag og ikke den hele natt, I som minner Herren, unn eder ingen ro! Og gi ikke ham ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør det til en lovsang på jorden!» Es. 62, 6—7.

Hvorfor skal de aldri tie og være så utrettelige? Fordi det er liv om å gjøre, det er så store verdier som står på spill, og fordi det er så usigelig vanskelig å nå det fullkomne. De fleste predikanter vil ikke ha noen møye med den enkelte. De tenker på å finne en fin tekst og holde en fin tale. De leser en mengde bøker for å ha noe å spe på med, men arbeider ikke for å føre den enkelte frem til fullkommenhet i Kristus.

Gud og Jerusalems innbyggere jubler sammen over den herlighet som er skapt der. Es. 65, 18—19.

«Gled eder med Jerusalem og juble over henne, alle I som elsker henne! . . . Så skal I få die og mettes av hennes husvalende bryst, suge og glede eder ved hennes store herlighet.» Es. 66, 10—11. Vi næres ved hans velsignede ord. Han trøster og gleder oss dypt inne i vårt hjerte ved sine åpenbaringer. Han gir oss alt som tjener til liv og gudsfrykt og fyller all vår trang i herlighet. Jerusalems innbyggere har i sannhet en herlig fremtid.

Barne- og ungdomsstevne, hvor det var samlet flere hundre barn og ungdom, ble også mektig velsignet. Mange ble frelst, og de fleste på disse stevner bad og vidnet.

Vi priser Gud for Brunstad, det herlige sted som Gud har gitt oss til å samles. Alt gikk velsignet og godt både med servering og innkvartering. I teltleiren bodde ca. 700.

Vår glede er særlig stor over de unge brødre som vokser frem i ånd og sannhet, så det er en fryd å se og høre. Det lover i sannhet godt for fremtiden.