Småbarn, barn, unge, fedre

Småbarn, barn, unge, fedre.

«Jeg skriver til eder, mine barn, fordi eders synder er eder forlatt for hans navns skyld.»

Disse var nyfrelst. De var født på ny. Å ha fått syndenes forlatelse er stort. Da må en være sann idet man vender seg bort fra synden. En må selv ha tilgitt alle. Slike er det håpefullt å skrive til.

«Jeg har skrevet til eder, mine barn, fordi I kjenner Faderen.»

Disse var ikke nyfrelst. Det tar en tid før barnet lærer å kjenne sin far. Det tar år før barnet lærer å kjenne sin fars sinn og hans omsorg for barnet. «Så skal da I heller ikke søke etter hva I skal ete, eller hva I skal drikke, og ikke la eders tanker fare hit og dit. For alt slikt søker hedningene i verden etter, men eders Fader vet at I trenger til det.» Luk. 12, 29—30. Ja, hvor mange av Guds barn har lært Faderen å kjenne slik, så de ikke mere er bekymret.

«— — Men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet. All tukt synes vel mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg, men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» Hebr. 12, 10—11.

Ja, hvem har lært Faderen å kjenne, så de under tukten ikke blir motløse, men gleder seg over Faderens omsorg? Det tar sin tid, og slike er det håpefullt å skrive til.

«Jeg har skrevet til eder, I unge, fordi I er sterke, og Guds ord blir i eder, og I har seiret over den onde.»

En kan ikke vente at de unge skal ha visdom. Venter en det av dem, gjør en dem urett. Disse unge holdt fast ved Ordet og var sterke. Ingen ting kunne hindre dem. De hadde ingen hensyn å ta. De hadde ikke ansvar for noe, bare for seg selv, og de vek ikke tilbake for noe. Slik står det, og slik skal det være. De hadde seiret over den onde. De var helt overgitt til Gud, så Satan hadde ingen holdepunkt hos dem. Det var en herlig ungdom. Slike var det håpefullt å skrive til.

Det er en grøft de unge har lett for å falle ned i. De ser opp til det sterke og ser visdommen som svakhet. Da blir de rike og mette og kjenner ikke sitt behov av fedrene — de eldre i Kristus.

Denne grøft var korintierne falt i. De var gjort rike på alt: Kunnskap og nådegaver, og Paulus måtte skrive: «I er alt blitt mette, I er alt blitt rike, uten oss er I blitt herrer! Ja, gid I var blitt herrer, så vi kunne herske sammen med eder!» 1. Kor. 4, 8. «For brevene, sier de, er myndige og djerve, men det legemlige nærvær er skrøpelig, og hans tale aktes for intet.» 2. Kor. 10, 10. De så opp til tale og styrke, og så ikke styrken som lå i selve gjerningen — måten å være på. V. 11. Bare det var styrke, tålte de hva som helst, og den gode, oppofrende måte Paulus behandlet dem på, tok de for svakhet. 2. Kor. 11, 19—21.

«Således er da døden virksom i oss, men livet i eder.» 2. Kor. 4, 12.

Paulus var hvetekornet som lå i jorden, og korintierne var akset som vokste opp. «For det skjer alt sammen for eders skyld.» V. 15. Slik har fedrene det overfor barna, og barna forstår ikke denne omsorg. I det naturlige, når barna blir 18—20 år, kaller de ofte sin far for «gammeln». Da er de selv blitt sterke og kloke.

Det er ikke nødvendig for de unge å falle i denne grøften. Det kan godt forenes å være sterke og samtidig hedre sine fedre i Kristus. Men det er vanskelig for kornene i akset å forstå det korn som dør for å gi dem liv, men er man ydmyk, er det naturlig ved tro å forstå det.

«Jeg skriver til eder, I fedre, fordi I kjenner ham som er fra begynnelsen.» Dette gjentar Johannes. Dette var et ganske annet kjennskap til Gud enn bare å kjenne ham som far.

Ofte kan man høre det blir sagt av slike som blir gift og får barn: Nu begynner jeg å forstå mine foreldre. De begynner å forstå sakene ifra begynnelsen. Da er det man får visdom. Før har de hatt kunnskap om ekteskap og barneoppdragelse, og det kan ha vært helt riktig, men når kunnskapen skal føres ut i praksis, da merker en at en mangler visdom. Det er i måten en gjør det på, som visdommen viser seg.

Først må en jo tenke på seg selv, så en kan bli løst og få seier over synd og den onde. For å oppnå dette må man være sterk og ikke ta hensyn til noe. Det en da gjør, er alt for sin egen del, for selv å bli løst og få seier og bli en tjener. Siden begynner en å avle barn i Kristus. Da tenker en ikke lenger på seg selv, men på de andre, at de skal bli løst, få seier og bli tjenere. Da lærer man Gud å kjenne som er fra begynnelsen. En får del i visdommen som ser igjennom alt. Man kjenner Guds planer og målet med det. Slike er det håpefullt å skrive til.

Her er det også en grøft de eldre i Kristus kan falle i. Når de ser og hører de unge er sterke og kloke, er de så redde for at de skal falle i den korintier-grøften, at de stopper dem i deres utvikling. Når de hører de unge legger ut det lyset som de nettopp har fått, med stor kraft, som om ingen før har forstått det, så kan de ikke glede seg med. De frykter også selv for å komme i skyggen. De forstår ikke å være det hvetekorn som skal forsvinne for at de andre skal komme tilsyne. Men da blir de ikke sanne fedre, og heller ikke lærer de å kjenne han som er fra begynnelsen. Derfor vokser det ikke opp tjenere rundt slike personer. De blir alene — stor og tjenende. Slike forblir da blant disse «ti tusen læremestere». De var også i Kristus. 1. Kor. 4, 15. Måtte Gud gi at det vokste frem mange fedre i Kristus.

Men merkelig er det at Johannes finner det nødvendig å gi alle disse så prektige denne formaning: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden.» Derav kan vi forstå hvor stor betydning det jordiske har, og hvor alvorlig vi må ta den saken.