Sann frihet

Sann frihet.

Det fins vel intet som i større grad kan misforstås enn kristelig frihet. At vi er kalt til frihet, har vi jo ikke anledning til å tvile på. Men hvori denne friheten består, og hva den ikke innbefatter, det er og blir det store spørsmål.

Det fins atskillig vidt forskjellige begreper om dette. Derfor ligger det meg på hjertet å skrive dette stykket, for å klarlegge hva sann kristelig frihet består i.

I motsetning til den sanne frihet, hvortil vi er kalt, kan alt annet kalles for falsk frihet, eller trelldom.

I. Frihet fra å gjøre synd. Joh. 8, 31—36.

Å synde, eller å gjøre synd, det er å gjøre hva man på forhånd vet er imot Guds ord og vilje. Det er å falle i fristelser. Det fremgår med all tydelighet av denne tekst at Kristus vil frigjøre oss fra dette, — helt og holdent. Og dette blir da igjen det samme som å leve et seirende liv, og en herligere frihet kan vi ikke tenke oss: Alltid å seire! Aldri å synde! Det motsatte av å være frigjort, er å være trell, og Jesu ord lyder: «Hver den som gjør synd, er syndens trell.»

II. Frihet fra vårt gamle menneske, fra oss selv etter kjødet. Rom. 6, 6. Gal. 2, 20, 5, 24, 6, 14.

Fra vårt gamle menneske kommer all bevisst synd. Det alminnelige er at man synder og får tilgivelse for dette, og det kan man holde på med så lenge man lever. Det gamle menneske lever like godt, og derfor virker det også, og man gjør synd på synd. Og mange snakker om sitt gamle menneske som om det er en selvfølge at dette lever og alltid kommer til å leve videre. De tenker og taler altså i ren vantro mot Ordet, som jo sier at vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus. Ved tro på dette ord, kan vi for bestandig bli vårt gamle menneske kvitt, og dermed også det gamle menneskes gjerninger, som Skriften kaller kjødets gjerninger. Gal. 5, 19. Herlige frihet! Herlige seiersliv!

III. «I er dyrt kjøpt, bli ikke menneskers treller.» 1. Kor. 7, 23.

Ja, det er oss helt og holdent uverdig å være menneskers trell, å la seg beherske av andre. Sirak sier: «Gi ikke hustru eller barn eller lagsbroder makt over deg så lenge du lever!»

Herlige frihet! Frihet fra å la seg beherske av andre, frihet fra andres diktatur.

Dette er et kolossalt kapitel. Det hender ofte at en enkelt person lar seg beherske av en annen person. Den ene er da gjerne en sterk personlighet, mens den andre er en svak person. Den svake vil gjerne ha hjelp, og den sterke vil gjerne hjelpe. Men i stedet for å gjøre dette på kristelig vis, blir det ofte slik at den ene behersker den andre, slik at det blir som om den ene er herre og den andre er denne herres hund. Det falt engang i min lodd å bidra til at en gudfryktig og from søster i sannhet ble frigjort fra sin herskerinne. Dette var en vidunderlig og herlig opplevelse, og den frigjorte sjelen ble en i sannhet dyrebar søster i Herren. En av menneskets syndige tilbøyeligheter består nettopp i å ville la seg beherske. Man slipper liksom litt lettere fra det derved at en annen bestemmer for en. I begge disse tilfelle er man behersket av synden. Vårt herlige kall er å bli virkelig fri, fri fra å være, og fri fra å bli, menneskers trell.

Og det er ikke bare slik at man kan beherske en enkelt person. Man kan til og med kaste seg opp som herre og hersker over hele forsamlinger. Det hender til og med at en frøken, eller en frue, kan være diktator over en hel forsamling, eller endog over en hel organisasjon, som omfatter mange forsamlinger, i den aller sterkeste strid med Skriftens klare ord.

Det fins også en særdeles bedragerisk og uhyggelig måte hvorved man kan beherske Guds folk, nemlig ved misbruk av profeti eller av tungetale med utlegning, idet man uttaler sitt eget ønske, i stedet for å bringe et budskap fra Gud. Når det blir profetert i Jesu navn, er mange så enfoldige, og så ukjent med Skriftens ord, at de ikke drister seg til å tenke seg muligheten av at det kan være noe galt ved dette. I stedet for å prøve det som blir fremført, slik som Skriften tydelig sier, bøyer man seg blindt for hva som helst, bare det blir fremsagt i Jesu navn.

Slik kan man da bli fanget og bundet av hva som helst. Og det er ikke måte på alt hva man lar seg diktere, selv om det er stikk imot Skriftens ord.

Man er i det hele tatt helt ubehjelpelig, og prisgitt hva som helst, når man ikke grundig kjenner Skriften.

IV. «Heller ikke som de som vil herske over sine menigheter.» 1. Pet. 5, 3.

Ja, det er en herlig frihet: å bli fri fra å beherske andre mennesker. Det er like galt å beherske andre som å la seg beherske av andre. Det er godt å la lyset skinne, og det er såre godt å formane menneskene til det gode, men man må aldeles avholde seg fra å bestemme over dem. Hver enkelt må ha fullkommen frihet til selv å bestemme. Full respekt for denne frihet.

V. Frihet til å gjøre så meget godt man vil. Jak. 1, 25 og 2, 12.

Ja, dette er også en elskelig og herlig frihet, frihet til riktig å boltre seg i det gode. Du kan få lov til å tjene og gi så meget du vil av alt hva ditt er. Tenk om det var forbudt? Ja, da ville alle de som elsket å gjøre det gode av hele sitt hjerte, få på seg en kraftig tvangstrøye, ja, komme i en pinlig trelldom. Lovet være Gud for denne herlige frihet. Synden er den store hindring. Når hindringen kommer bort, går det for fullt.

VI. Frihet til å tjene i forsamlingen. 2. Kor. 3, 17. 1. Kor. 14, 26.

På dette felt er det praktisk talt klikk over hele linjen, i kirker og forsamlinger hele verden over. Det er i det hele tatt vanskelig å finne en eneste forsamling på jorden hvor denne frihet er tilstede og blir praktisert fullt ut. Det er en skamplett på den såkalte kristenhet. Og noen som helst slags unnskyldning for dette fins overhode ikke. For Skriftens ord er tydelige nok. Vi ser også av Ef. 4 at alle de hellige skal utvikles i tjenestegjerning, i stedet for, som nu, nærmest bare være benkefyll. Saken er at om denne frihet skulle praktiseres, ville det fremkomme mange slags feilaktige tjenester. Og når så de ledende da manglet visdom, kjærlighet, langmodighet og utholdenhet, ville de ikke kunne tåle alt dette ufullkomne og misvisende, og heller ikke kunne hjelpe de feilende til rette, og så ble det intet annet å gjøre — hvis man da ikke kom i nød over sine mangler — enn å kneble og forby hele friheten, hvilket man i alminnelighet har gjort til fulle, eller nesten til fulle.

Således er det blitt kirker og pastorer i stedet for lemmer på Kristi legeme, som tjener hverandre innbyrdes. Det er en skam og skandale å kneble, eller utelukke den frihet og de vekstmuligheter som Kristus har skaffet for oss.

Forts. i neste nr.