Stevnereferat: Nyttår 1958/59 - Oslo

Nyttårsstevnet.

Vi gleder oss over den frihet vi har til ennu å komme sammen til slike velsignede stevner. Ja, for en herlighet og nåde i denne onde, mørke verden. Over store deler av jorden er det forbud imot å komme sammen på denne måte, og nattmørket trenger seg frem. Jesus oppfordrer oss til å virke før natten kommer, da ingen kan arbeide. Det katolske mørke trenger seg også frem. Der hvor det råder, er det forbudt for evangelisk virksomhet, og de hellige må samles i hemmelighet.

Friheten i Kristi legeme er overmåte herlig og absolutt nødvendig for menighetens oppbyggelse. Som regel er det en eller noen få predikanter som er oppsatt som talere, og de andre har ingen mulighet til å tjene med Ordet etter Åndens virkninger. Men da blir det heller ingen levende Guds menighet slik som Kristus har bestemt. Han ga jo livet sitt for å fremstille en herlig menighet uten flekk og lyte.

Br. Aslaksen åpnet stevnet med en usedvanlig gagnlig og velsignet tekst. Ja, noe mere virkningsfullt kunne vi vel ikke få høre ved starten til det nye år. Det var Sak. 9, 9: «Fryd deg storlig, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole.» Se også Matt. 21, 5 og Joh. 12, 15.

Full av frelse: frelsen er i det lave! Jesus fornedret seg selv og gikk ned til jordens lavere deler. Fil. 2, 8, Ef. 4, 9. Han beseiret allslags storhet som bodde i mennesket. Alt som er stort i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud, sa han. Han hatet all menneskelig storaktighet.

Fyrstene i verden kommer ridende høyt til hest, og om det ikke lykkes å bli noe i denne verden, så har man allikevel store tanker om seg selv. —

Jesus var seierherre over alle slags åndsmakter som behersker menneskene. Han er i sannhet den største og ypperste av alle brødrene. Ingen er gått så dypt ned og ingen er blitt så høyt opphøyet. Han var ydmyk og saktmodig av hjertet og hadde i sannhet ringe tanker om seg selv. Han fant det passende for seg å komme ridende på en asenfole, det mest lavtstående dyr han kunne komme ridende på. Han valgte ikke engang et voksens esel, men en fole, et symbol på det dummeste av det dumme. Han kom fattig og ridende, men i denne fattigdom vant han sin store rikdom og et navn som er over alle navn.

«For alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden.» 1. Joh. 2, 16.

Man vil gjerne ha det stort, fint og moderne, da en synes det er passe for ens høye person å ha det slik.

Å fornedre seg selv, er — rett forstått — å erkjenne sin ringhet, og innta den tilsvarende plass i det lave.

De fleste, ja nesten alle er altfor høyt oppe, har altfor store tanker om seg selv. Dette gir utallige utslag i det praktiske liv. Det finnes bare en eneste virkelig grunn for at man har noen som helst slags vanskelighet med å underordne seg, likegyldig under hvem, og det er at man føler seg altfor stor og klok til det. Man kan ikke med sin beste vilje finne det passende. Tvert imot, man finner det i høy grad upassende. Man finner det også upassende for seg å ha umoderne klær, møbler osv. Nei, «et esel» passer ikke inn i ens løgnaktige, falske drømmeverden. Men «en førsteklasses, imponerende ridehest» kunne nok passe. — — —

1. Kor. 13, 9—10. Nu er det stykkevis, og er vi ydmyke, så ser vi det slik. «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» Rom. 11, 33.

Når Paulus, den Guds mann, skriver slik, er det oppsiktsvekkende. Mange mener vel at de har slikt lys og slik forståelse at det egentlig ikke er meget igjen som de ikke skjønner. Paulus hadde en stor, vid og bred selverkjennelse, derfor kunne han skrive slik, tross han var full av Guds lys og kunnskap. Det var sannhet for ham, han hyklet ikke. Hva skal da en annen stakkar si.

Vi kan delvis ransake hans dommer og spore hans veier helt korrekt, men mellom de stykkene vi skjønner, er det ting vi ikke skjønner, og der gjelder det å ikke ha noen mening. De fleste har sine meninger om alt og alle. De kommer med sikre og dristige uttalelser der de slett ikke har guddommelig lys. Det er ydmykt å si at det har jeg ikke noe greie på, det forstår jeg ikke. Paulus erkjente at han i sin store visdom bare skjønte litt.

Vår sanne forståelse øker i forhold til vår ydmykhet. En virkelig Åndens mann ser langt og vidt på grunn av sin store ydmykhet og selverkjennelse.

Gi akt på hvorledes det går eder, står det. Vi lærer da noen av hans usporlige veier å kjenne. Hans vei er fullkommen. Gud feller dommer og plasserer oss allerede nu. Den Herren er vred på, skal falle i hendene på en dårlig kvinne, står det. Men en gudfryktig hustru er en gave fra Herren. Det er også en dom. Mange beklager seg over sin skjebne og kan ikke skjønne at de skal ha det slik og slik. Men Herrens vei er og blir fullkommen. Han vil også danne og berede oss ved det han legger i vår vei.

Når ble vi egentlig for dårlig behandlet? Aldri! Gud har tillatt det etter sin visdom. Skjønner vi det ikke, så la oss melde pass. La oss takke for alt, og være salig. Vi taper da ikke fatningen om de hyller oss med palmegrener eller om de skjeller oss ut. Vi er den vi i sannhet er innfor Guds åsyn, og kan i alle forhold sitte trygt og fast på en «asenfole» idet vi alltid beholder ringe og ydmyke tanker om oss selv.