Stevnereferat: Nyttår 1957/58 - Oslo

Nyttårsstevnet.

Vi var samlet til stevne i Oslo nyttårsaften og 1. nyttårsdag og hadde fem velsignede og innholdsrike møter. For første gang hadde vi venner iblant oss fra Holland, og de frydet seg sammen med oss i Ordet og samfunnet. Det var også venner fra Tyskland, Danmark og Sverige.

Br. Aslaksen innledet med et mektig budskap om nåden, og det ble hovedtemaet for stevnet. Et lite utdrag fra stevnet er følgende:

«Bøy eders øre hit og kom til meg! Hør! Så skal eders sjel leve, og jeg vil opprette en evig pakt med eder, gi eder Davids rike nåde, den visse.» Es. 55, 3.

Nåde forutsetter synd. En absolutt rettferdig har absolutt ingen nåde behov. Nåden blir så stor som erkjennelsen av synd er stor, og så uforanderlig eller foranderlig som erkjennelsen av synd er uforanderlig eller foranderlig.

«Den gode får nåde hos Herren.» Ordspr. 12, 2. Var man fullendt i godhet, trengte man ikke nåde. Altså: Den som er forholdsvis god og erkjenner det manglende — den får nåde.

«Mettet med nåde og fylt med Herrens velsignelse.» 5. Mos. 33, 23. Bedre skussmål eller løfte finnes neppe!

Det er rent ironisk å skulle tenke seg rik nåde over en gjerrigknerk, en stribukk, en selvklok og egenrådig osv. som ikke erkjenner sin stilling og av hjertet vil omvende seg.

Ordspr. 3, 4: Elsk — vær trofast — så skal du finne nåde, ja, «nåde over nåde». Joh. 1, 16. Du får da rik nåde over din tjeneste til oppbyggelse og velsignelse. Det er mange som har kunnskap og kan holde fine taler, men en kan kjenne at de ikke har nåde og salvelse over seg slik at talen fremvirker omvendelse, vekst og herlighet. Det er nemlig bare Gud som kan gi liv og vekst.

Å være nådig mot andre, det er å være god. En vil gjerne ha nåde selv, men andre har vanskelig for å finne nåde for ens øyne!

Det er en nådestol og en nådetrone.

Voks i nåde! 2. Pet. 3, 18. Hva skal jeg da gjøre? Større erkjennelse, ikke kritikk og dømmesyke! Så blir det vekst i nåden.

Den nåde som er over forsamlingen, består av to deler: 1. Den nåde som Gud lar være over den enkelte. 2. Og den nåde som de forskjellige lemmer lar være over hverandre!

«Men Noah fant nåde for Herrens øyne.» 1. Mos. 6, 8. Og hvorfor fant Noah nåde? Jo, i vers 9 leser vi: «Noah var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige, Noah vandret med Gud.» Slik har også de hellige det i vår samtid mens de venter på Kristus. Tit. 2, 11—13.

Det var ikke på slump Herren uttok David til å forherlige sitt navn i kampen mot Goliat. Herren hadde sett hans trofaste sinn som gjetergutt, da han drepte løven og bjørnen for å redde fårene. Han var mannen etter Guds hjerte, ydmyk og trofast, og fikk nåde til å utføre heltegjerninger.

Engelen sa til Maria: «Vær hilset, du benådede! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!» Luk. 1, 28.

Herren hadde sett til hennes ringhet, gudsfrykt og trofasthet. Maria lovpriser Herren og sier bl. a.: «Og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke, han støtte stormenn fra deres høyseter og opphøyet de små.» Luk. 1, 50—52.

Her ser vi Marias hjerteinnstilling til all verdens storhet og hovmot. Hun var ringe og ydmyk i hjertets dyp og fikk rik nåde. «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» Jak. 4, 6. — De overmodige blir adspredt og får aldri den nåde å smake enheten i Kristi legeme. De kan gi seg ut for å være profeter og ekstra åndelige personer, men de er ikke i stand til å smelte inn i broderskapet. Den nåde blir dem ikke tildel.

Skal vi alltid ha den rike og visse nåde over oss, så kan vi ikke være ydmyke av og til, men alltid. Det hjelper ikke å tale om ringhet og broderkjærlighet, når man ikke ser noe til det på prøvens dag. — Gud har et nådens hav hvor han kaster alle våre synder, og slik må også vi ha et nådens hav når det gjelder å vise nåde mot våre medmennesker. Kjærligheten gjemmer ikke på det onde. Ved godhet kan vi smelte hjertene.

Guds nåde hadde ikke vært forgjeves for Paulus. Den kan altså være forgjeves, og det er forferdelig. Paulus hadde grunnlagt menigheter og arbeidet meget, dog ikke jeg, men den nåde som har vært med meg, sier han. «Ikke jeg», slik må også vi ha det i tjenesten.

Jesus gir nåde og velsignelse etter mål og vekt alt etter hjertets troskap og oppriktighet. Matt. 7, 1—2. Ungdom kan dømme i overmot sine gudfryktige foreldre. De kan med freidighet og selvsikkerhet dømme og kritisere eldre trofaste brødre og søstre og ting de slett ikke har noe med. De kan så i denne stilling be om fremgang og velsignelse, men det går ikke.

Det var i sitt kjøds dager Jesus frembar bønner og nødrop med sterkt skrik og tårer. Hebr. 5, 7.

Det er i vårt kjøds dager vi har alle slags vanskeligheter og er kalt til å seire. Når man blir syk og kommer i stillhet da får man ofte se klart hva man burde ha gjort når man var frisk, men det gjelder å få salvede øyne så en ser klart og kan handle klart når man står midt i prøvene.

Vi skal ikke vike tilbake fra Guds nåde. Kvinnen ved brønnen fikk vite sin synd, men hun ble ikke fornærmet og vek tilbake. Nei, hun erkjente straks og fikk av det levende vann.

En kan komme inn i en forsamling og spørre: Dere er vel under nåden alle her. Ja, vil kanskje alle svare. Men da gjør vel heller ingen synd her, kan man da si, men da kanskje de roper i kor at det er umulig å leve uten å synde. De kjenner bare den falske nåden. Men Paulus sier: «For synden skal ikke herske over eder. I er jo ikke under loven, men under nåden. Hva da? skal vi synde, siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra!» Rom. 6, 14—15. Det er sann apostolisk forståelse av nåden, og denne forståelse har også de sanne hellige i dag. Tror man på nåden, så tror man også på seier.

Vi må fremstille våre legemer i troens lydighet! så vi kan se klart og seire over kjødets allehånde lyster og begjæringer.

Job kjente sin urenhet og lengtet etter en voldgiftsmann, en mellommann som kunne føre Gud og Job sammen. Job 9, 30—33. Nu er denne mellommann og forløser, Jesus Kristus, kommet, han som kan forlike oss med Gud og gi oss del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4.

Nu kan vi få nådens og rettferdighetsgavens overvettes rikdom, så vi kan leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. Rom. 5, 17.

Denne rike nåde trenger vi bl. a. i våre hjem, så vi kan oppdra våre barn til Guds ære.