Bekjennelse av synder

Bekjennelse av synder.

For Gud må man bekjenne alle gjorte synder, alle som man vet om og kan erindre. Det er en betingelse for å få syndenes forlatelse. 1. Joh. 1, 9.

Likeså er det en betingelse for å bli helbredet for legemlige sykdommer. Jak. 5, 16.

Salme 32, 3—5 viser med all ønskelig tydelighet hvorledes et troende menneske kan ha det svært ondt, og så å si svinde hen ved ikke å bekjenne sin synd for Gud.

At man har vanskelig for å bekjenne sin synd for mennesker er lett forståelig, for det er jo så ydmykende, men at det skulle være så vanskelig overfor Gud, synes jo noe underlig!

Men det er altså i den grad en kjensgjerning at dette også faller det stolte menneske vanskelig at endog en Guds mann som David hadde vanskeligheter med det!

Her er nok en forklaring på at det kan være meget smått stell med enkelte.

Og saken er jo den, at før man kan bekjenne sin synd, må man først kunne erkjenne den. Faktum er at tross man hører Guds ord i sannhet, kan man være så forstokket at man kan gjøre grove overtredelser av livets Ånds lover, f. eks. å dømme sin neste, å baktale, å knurre og klage — uten å erkjenne at man skammelig har syndet både mot Gud og mennesker! Hjertet er da temmelig hardt, stivt og stolt.

Intet under at man ikke har det inderlig godt!

Intet under at man ikke får den nødvendige nåde!

Just derfor skriver Jakob som han gjør i kap. 4, 9—12.

Hjertet er da blitt så hardt og stivt at man ikke kjenner sin store nød — grunnen til at man har det så ondt. —

II. For mennesker skal man ikke alltid bekjenne sine synder, men i enkelte tilfeller skal man og må man også bekjenne for mennesker. Det er bestemte livets lover for dette.

Hovedloven er denne: Når man har syndet mot Gud alene, bekjenner man det for Gud alene, men når man også har syndet mot mennesker, da må man også bekjenne det for dem, og om mulig gjøre det godt igjen.

Har man syndet i det skjulte, kan man også bekjenne i det skjulte, men har man syndet i det åpenbare, f. eks. i forsamlingen, da er det også nødvendig å bekjenne i det åpenbare, f. eks. i forsamlingen. —

Noe helt annet er det dog at om man etter livets lover ikke skal bekjenne sin synd for mennesker (det oppfordres man til når det gjelder helbredelse for sykdom) — så kan man unntagelsesvis gjøre dette frivillig, f. eks. når det er en synd man etter lengere tids forløp ikke har fått bukt med. Man gjør da dette overfor en eldre, tro Herrens tjener. Man kjenner det da slik at man trenger en slik ydmykelse for å få den fornødne nåde.

Ordene i Salme 119, 67, 71, 75 er da en trøst og hjelp. —

Man kan dessverre være så stiv og stolt, at man rent forherder seg overfor å erkjenne og bekjenne sin synd for mennesker, slik som man ser av Matt. 18, 15—22. Det dreier seg om å erkjenne synd, samt om å tilgi synd.

Det er jo ingen hjelp i at vi tilgir, hvis betingelsen for dette etter Guds lover ikke er tilstede. Derfor kan det uhyggelige også inntreffe at vi som betrodde Herrens tjenere kommer ut for tilfeller hvor vi ikke kan — selv om vi aldri så gjerne ville — tilgi eller løse en person, men tvert imot må binde vedkommende inntil den lovmessige betingelse av hjertet er oppfylt. — Sammenlign dette med Salme 149, 6—9.

Et dyrebart ord hva alt dette angår er: Ord. 28, 13 og 14.