Husholder

Husholder.

«Den som er tro i smått, er også tro i stort.» Det som er smått, er alt det jordiske. Det som er stort, er alt det himmelske.

«Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter?» Den urettferdige mammon er motsetningen til de sanne skatter, altså er de falske skatter. Penger og alt det timelige — de synlige skatter — er falske skatter. Det åndelige og usynlige er de sanne skatter.

Vi er alle betrodd noe — mere eller mindre — av penger og jordiske verdier. Den som ikke er tro husholder i det jordiske — de falske skatter, hvorledes skal da Gud kunne betro ham de sanne skatter? Guds lys og Åndens åpenbarelse er sanne skatter. Vi ser at det er få som er betrodd det. Det sier altså en hel del om hvordan de husholdererer over de jordiske saker som er betrodd dem.

«Og dersom I ikke har vært tro i det som hører andre til, hvem vil da gi eder noe til eget eie?» Det er ingen som eier de jordiske skatter. Det viser seg når vi dør, vi får ingen ting med oss. Hadde det vært vårt, kunne vi jo tatt det med oss, men vi må gå ifra det. Vi må gjøre regnskap for vår husholdning med sakene og overgi husholdningen til andre. Har vi da vært tro i den husholdningen, så vil han gi oss noe til eget eie. Vi har jo fått barnekår og arverett sammen med Kristus. Åndens åpenbaringer og den Guds visdom vi er blitt betrodd gjennom livet under husholdningstjenesten, det er sanne skatter som vi får med oss, og som vi må ha for å kunne få noe til eget eie, så vi ikke øder arven. Den arven skal aldri fratas oss igjen. Den blir vår eiendom for alltid.

Er vi derimot utro i husholdningen, så vi betrakter de jordiske eiendeler som våre og gjør med dem som vi selv vil, og de blir til nytelse for kjødet med dets lyster, da er jeg en utro husholder, en ransmann. Jeg øder i mine lyster det som hører en annen til. Gud er jo den rike mann som har satt meg til husholder. Han gjør fattig, og han gjør rik. Han utdeler talentene etter som han ser det gagnlig, men de er jo hans. Når jeg da ikke husholdererer over det etter hans vilje, men lar lystene råde, og betrakter det som mitt, at det er jeg som har tjent det og det er mine penger, da er jeg utro. Mange betrakter det hele som sitt, men samtidig føler de på at de også skal støtte Guds sak, og de er stadig i kamp om hvor meget de skal gi Gud. Den fordelingen innimellom Gud og lystene har de fleste det svært vanskelig med.

Ingen kunne følge Jesus — være hans disippel — uten han oppga alt. En må jo begynne på et rettferdig grunnlag, slik at en gir ifra seg alt det en har tilranet seg og kommer i den rette stilling, så en ikke betrakter seg som eier, men husholder. Her må en være tro, så en søker eierens vilje og husholdererer etter hans vilje og ikke er selvrådig. 1. Krøn. 29, 14—17.

I det området vi er satt som husholdere og innenfor de grenser vi har fått ansvar, skal vi lære Guds vilje å kjenne og få Guds visdom. Der skal vi få vår utdannelse til å kunne overta de sanne skatter til eget eie. Og som jeg er i det ene, slik er jeg i det andre, for jeg har jo bare ett hjerte, og derifra utgår livet. Derfor, den som ikke kan styre sitt eget hjem, kan heller ikke styre i menigheten. Gud kaller heller ikke en som setter seg i gjeld og går konkurs, til å være evangelist og forstander.

«Ingen kan tjene to herrer.» «I kan ikke tjene Gud og mammon.» Det er en livsnødvendighet denne lærdom Jesus gir oss her, og Paulus sier: «Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse.» 1. Tim. 6, 9.

Han sier ikke at hvis en vil bli rik, så kommer en i fare for å falle, men det kan jo være at en klarer seg. Nei, han sier de faller, og de synker. Det stemmer med Jesu ord: «I kan ikke tjene to herrer.» Når en betrakter noe som sitt, da bærer en omsorg for det og får sitt liv i det. Det fyller ens sjel, og en blir jordisk. Er man derimot tjener eller husholder, da er det eierens vilje som fyller vårt sinn og vår sjel. I dette tilfelle blir vi da himmelske. Her kommer vår troskap tydelig tilsyne. Når det samles noen under frie former, kommer det tilsyne hva deres sjel er fylt av.

Vi skal ikke dømme hverandre i denne husholdning. Da blander vi oss opp i andres saker. Nei, det er Gud som dømmer. Blir de ikke betrodd sanne skatter, da vet vi også at de ikke er tro i sin husholdning. Den som har øre å høre med, han hører da i sin omgang med mennesker en himmelskrikende utroskap blant troende. Mange lider i samværene under den tomme og jordiske samtale som føres på grunn av denne utroskap, og selv har de ikke vært så tro at de er blitt betrodd Guds visdom og kraft til å stoppe opp for det jordiske og gi noe åndelig.

Må Gud nu i endens tid oppreise mange tro husholdere. Det er bare de som er tro, som Jesus henter når han kommer. Luk. 12, 29—44.