Hva er frukten?

Hva er frukten?

«Men nu, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» Rom. 6, 22.

Her ser vi at frukten er helliggjørelse, altså ikke gjerningen. Alt er jo beroende av frukten. Det er frukten som har betydning.

Først må vi være frigjort fra synden, og så kan vi trede inn i Guds tjeneste. Hva som er synd, er åpenbart for oss ved de ti bud. Verden forstår hva som er synd, og de vet at du synder når du er sint. Skal du være dørvakt, så kan du komme opp i vanskelige forhold, og blir du sint, er du til vanære for menigheten. Da går det ikke an å bruke deg til dørvakt. Du må være frigjort fra synden om du skal være i Guds tjeneste. Når du er trådt i Guds tjeneste, da har du din frukt til helliggjørelse.

Hva er så helliggjørelse? Det er å finne sitt liv — sitt menneske — og miste det, og få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Matt. 10, 38—39. Er I ikke da mennesker og vandrer på menneskelig vis? spør Paulus korintierne. 1. Kor. 3, 3—4. I tjenesten kommer mennesket vårt tilsyne. Om vi ikke da forstår å miste det blir det splid. Slik hadde det begynt i korintiermenigheten, og det har vært det alminnelige til alle tider iblant de religiøse. De som sitter stille og ikke foretar seg noe, blir det ingen vanskelighet med, men så fort de skal være med i tjenesten, begynner vanskelighetene. De begynner jo ikke da å synde, nei, de gjør det beste de vet. De er ikke åndelige, men naturlige mennesker, og disse mennesker støter så sammen. Da er det anledning til å få frukt — helliggjørelse — av sin gjerning, om en kan se seg selv og hengis i Kristi død. Er man ikke ydmyk nok til det, blir det splittelse.

Derfor er det på plattformen splittelsen begynner, og de i salen tar parti. Slik gikk det ikke i Korint, for de ledende der var åndelige. Ville de ha Kefas, måtte de også ta Apollos og Paulus og omvendt.

Når en tenker på Åndens frukter, tenker en på bestemte gjerninger som å stå i sangkor, holde møter, dele ut traktater osv., men det står ikke om noen gjerninger når det står om Åndens frukt. Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, osv. Gal. 5, 22. I 1. Kor. 13 står det om slike gjerninger som hele den religiøse verden ser opp til og beundrer, men de som gjør dem, er intet når de ikke har kjærlighet. Da har de ikke fått noen frukt av sine gjerninger. De er mennesker og fortsetter å vandre på menneskelig vis.

Om en predikant har hatt et vekkelsesmøte, og flere er blitt frelst, så er jo det stort, men om predikanten kommer ut og skal med bussen, og den ikke kommer, og han da blir utålmodig, da er han intet. Han har ikke kjærlighet. Den gjerning han gjør som evangelist, er ikke blitt ham til helliggjørelse. Slik kan man se de som har vært misjonærer en menneskealder, være bekymret for hva de skal ete og kle seg med. De interesserer seg for jordiske ting og vandrer på menneskelig vis. De har ikke hatt frukt av sin gjerning, og de er intet.

«Gud elsker en glad giver.» Åndens frukt er glede. Det hjelper ikke å gi bort alt det en eier, når en ikke er glad for å gjøre det. Da er en jo bare en trell. Skal gjerningen være god, må en være glad. «Alt er rent for den rene», og alle gjerninger er gode når en er god, men ingen gjerninger er gode når en er ond.

Tjenesten er forskjellig, og vår plassering her i verden er forskjellig, men helliggjørelse må være frukten. Det er likt for oss alle. «Og alt som I gjør i ord eller gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn.» Og det står til tjenerne: «Tjen den Herre Kristus.» «For I vet at I skal få arven til lønn av Herren.» Kol. 3, 17—24.

Ingen har noen forrett fremfor andre for sin gjerning. Det er om gjerningen blir oss til helliggjørelse, som betyr noe, og her har husmoren like store muligheter som evangelisten. Men ved helliggjørelse blir jeg skikket til å gjøre gjerninger som jeg ellers ikke kunne gjøre. Og ved helliggjørelse blir de samme gjerninger til større og større velsignelse for andre.

Mange finner på det ene og andre for å gjøre noe for Gud, og andre igjen føler seg overflødige, for de synes ikke de kan gjøre noe for Gud. Andre roser seg av at de gjør det og det for Gud. Slike forstå ikke frelsen i Kristus. De har tatt skammelig feil i livet. De forstår ikke at det er helliggjørelse som er frukten, men tror at det er gjerningene som er det, og de strever hele sitt liv, men forblir å være mennesker og vandrer på menneskelig vis.

Gud være takk som har gitt oss tro på å få del i guddommelig natur, og som har gitt oss dette lys at bare en ny skapning er noe. Gal. 6, 15.