Tro!

Tro!

Tro er full visshet om det som håpes. For på grunn av den fikk de gamle godt vidnesbyrd. Hebr. 11, 1—2.

Tro er ikke at Gud skal hjelpe meg, men at han skal bruke meg. Det var slik de hadde det i det gamle testamente. Når de gjorde sin gjerning i tro, så var de ofret så Gud kunne bruke dem til det umulige og vise sin makt på dem. De var altså ikke modige og tenkte de skulle klare det med Guds hjelp, men de var ofret og satte livet til, og så fikk Gud gjøre med dem det han ville.

Abraham fikk ikke Isak før det ingen mulighet var på menneskelig vis. Han ble ikke svak i troen da. Det var han blitt om han hadde regnet med at Gud bare skulle hjelpe ham. Nei, han regnet med Guds makt alene, og seg og Sara som redskap.

Da Israel gikk gjennom det Røde Hav og Jordan, så var det Gud som gjorde det, og Israel var redskapet som han forherliget seg ved. David sa ikke at Gud hadde hjulpet ham mot løven og bjørnen, men at han fridde ham av løvens og bjørnens vold, og at han også skulle fri ham av denne filisters vold.

De tre i ildovnen hadde ingen sjanse, men de var ofret. De trodde ikke at Gud skulle hjelpe dem, men fri dem av kongens hånd, og ville ikke Gud, så satte de livet til. Slik kunne det nevnes i det uendelige.

Akkurat slik er det i den nye pakt. Det er akkurat samme tro, bare at troens område nu ligger på det usynlige område istedenfor på det synlige. Nu er det synden i kjødet som skal beseires. Det er den nåde — kraft — som er oss gitt i Jesus Kristus.

Den nye pakts liv kan ingen leve. Å leve ubekymret, alltid glede seg i Herren, alltid velsigne osv., er den nye pakts liv. Her har mennesket ingen mulighet. Her kan ikke Jesus bare hjelpe oss; men han som har kalt oss, «han skal og gjøre det!» 1. Tess. 5, 15—24.

Skal Jesus gjøre det, da må vi som trosheltene fordum, være ofret. Å være ofret er å ikke ville noe eller ha noen planer som vi vil Gud skal hjelpe oss med, men å ha oppgitt alt. Det er han som har utvalgt oss, for ved oss å vise sin makt og sannheten av sine løfter.

Ingen i det gamle testamente visste eller kunne tenke seg den herlighet Gud hadde i sinne å åpenbare på dem både i tiden, for etterslekten og i evigheten. Ikke visste Enok om hva Gud hadde i sinne med ham, eller Noa, Abraham, Josef, Moses eller David osv. De var ofret og trodde Gud. Han fikk helt hånd om dem, og det ble åpenbart for dem etterhvert som de gikk i tro.

I Abraham er alle jordens slekter blitt velsignet. De skal synge Moses’ og Lammets sang. Jesus skal sitte på Davids trone osv.

Slik er det og med oss. Tenk om vi visste hvilken herlighet Gud ville åpenbare på oss, bare han fikk oss som offer. Men vi skal ikke vite det. Vi skal gå i tro, da får vi det åpenbart etterhvert. Ja, om ungdommen kunne tro! «Tro er full visshet om det som håpes.» Det er mennesker med den nye pakts håp som kan tro. De andre kan ikke tro. De har så mange andre håp ved siden av.

Alle de som er ofret, gjør Jesus den nye pakts verk med. De som ikke får det livet, er ikke ofret.