De som blir igjen

De som blir igjen

«Og det skal skje: Den som blir igjen på Sion og levnes i Jerusalem, skal kalles hellig, hver den som er innskrevet til livet i Jerusalem — når Herren får avtvettet Sions døtres urenhet og får vasket Jerusalems blodskyld bort fra dets midte ved doms ånd og renselses ånd.

Og over hvert sted på Sions berg og over dets forsamlinger skal Herren skape en sky og en røk om dagen og glans av luende ild om natten, for over alt herlig er det et dekke.» Es. 4, 3—5.

Det jordiske Israel og Jerusalem har den bokstavelige betydning av disse ord, men det åndelige Israel — menigheten — har den åndelige betydning.

Den som blir igjen på Sion og levnes i Jerusalem, etter at Herren har avtvettet Sions døtres urenhet og fått vasket Jerusalems blodskyld bort fra dets midte ved doms ånd og renselses ånd, skal kalles hellig. Da blir det bare en tredjedel igjen, som også må gå igjennom ilden. Sak. 13, 8—9.

Slik behandler Gud også det åndelige Israel — menigheten. «For det er nu tiden da dommen skal begynne med Guds hus, men begynner det med oss, —» 1. Pet. 4, 17.

Å komme til menigheten er å komme til doms ånd og renselses ånd. Paulus beskriver det slik: «Men om alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller en ukyndig, så refses han av alle og dømmes av alle, hans hjertes skjulte tanker åpenbares, og så vil han falle på sitt ansikt og tilbede Gud, og vidne at Gud sannelig er iblant eder.» 1. Kor. 14, 24—25.

I årenes løp er det mange som er kommet til menigheten, men de har ikke tålt den doms ånd og renselses ånd som rådet der, og har trukket seg vekk. Hundrevis av religiøse mennesker og mange predikanter har besøkt møtene, men har gått ut forarget. Når Guds lys ved evangeliet har vidnet om ekteskap og hjem og arbeidsplass, om Guds vilje i forholdet til penger og det jordiske, og deres liv er blitt refset og dømt, da har de ikke falt på sitt ansikt og bedt om frelse, men de har gått forarget ut og advart mot menigheten. De har baktalt og spredt rykter om at det er vranglære, om at det ingen kjærlighet er, og at de bare dømmer. Det er trelldom, og de skal frelses ved gjerninger. Alle disse «Samaritanere» har lagt en sky over menigheten til dekke om dagen. 2. Kong. 17, 24. 41. Esr. 4, 1—3. Neh. 4, 1—2.

Når det går godt for menneskene, da er det dag for dem. De trenger ikke hjelp, og de får ikke øye på Sions herlighet på grunn av denne sky og røk. Men om natten, sto det, var Sion dekket av glans av luende ild. Og slik er det for disse mennesker. Når det blir natt for dem, når de kommer i vanskeligheter og mørke, og de da tenker på menigheten, Es. 30, 20, så er den dekket av luende ild. Når de da tenker på å nærme seg menigheten, skjønner de at de må renses. Men de har sagt så meget og gjort så meget at de tør ikke nærme seg den ild som dekker menigheten. Deres gjerninger tillater dem ikke å omvende seg.

Over alt herlig ligger det et dekke. Den som blir igjen på Sion, skal kalles hellig. Det er en herlig skare, utvalgt og kostelig for Gud. De har elsket denne doms ånd og renselses ånd. De trives der på Sion i den levende Guds stad, hos høytidsskaren og menigheten av de førstefødte, og hos dommeren, som er alles Gud, sammen med de fullendte rettferdiges ånder og Jesus, mellommannen for en ny pakt. Hebr. 12, 22—24. De trives godt under dekket av denne sky og røk og ild, og Gud legger til menigheten de som lar seg frelse. De andre kan like lite se menighetens herlighet, som de i Jesu kjøds dager kunne se hans herlighet.