Det oppsiktsvekkende innhold i de syv sendebrevene

Det oppsiktsvekkende innhold i de syv sendebrevene.

Ved en nøyere betraktning av disse, vil man kunne legge merke til noe som etter alminnelige begreper i sannhet vekker oppsikt. Det spørres nemlig ikke etter noe som helst annet enn etter våre gjerninger.

Hva Kristus har gjort for oss, forsoningen, syndenes forlatelse, benådningen, er det ikke tale om.

Heller ikke finnes det ett eneste ord om Åndens nådegaver eller andre nådegaver, ei heller om helbredelser og undergjerninger.

Hva kan vel dette komme av? Ja, dette er underlig i utadvendte menneskers øyne. Men i Guds øyne, og i åndelige personers øyne, er det ganske enkelt, og endog selvfølgelig. Det er så enkelt og lettfattelig som at stillasen har liten interesse når byggverket er ferdig, og at fasaden — hvor strålende den enn kan være — dog har liten interesse i forhold til innholdet.

Det heter stadig: «Jeg vet om dine gjerninger», og: «Den som seirer, ham vil jeg ....» Det eneste som interesserer Kristus, er våre gjerninger. Disse blir enten rost eller dømt som forkastelige. Og disse er det fellende bevis for vår tilstand, for vår antagelse eller forkastelse.

Og betingelsen for å bli regnet blant dem som seirer, er at våre gjerninger er fullkomne for Gud. 3, 2.

Vi ser også at alle de herlige løfter her kun er for dem som seirer. Løfter for dem som ikke seirer, finnes ikke. —

Hvorledes er alt dette å forstå? Gjelder ikke forsoningen lenger? Er vi ikke rettferdiggjort ved troen på denne?

Fra Guds side er alt gjort, og alt gitt. Det er fullbrakt!

Vi har fått rik nåde, rike tilbud om alt hva vi trenger for å seire og for å leve et Gud velbehagelig liv, og vi har fått utallige anledninger, og lang nådetid.

Vi har ingen unnskyldninger for våre nederlag.

Gud har vært såre nådig og langmodig. Vi har hatt rik anledning til å tro på hans verk og på hans ord, til å søke, og til å motta, kraft og seier over all synd.

Tilsist blir det derfor kun et spørsmål igjen, nemlig hva all denne nåde og godhet har fått virket i oss. —

Dette stemmer jo fullt og helt med de andre ord i evangeliet som utvetydig sier at vi skal dømmes og belønnes etter våre gjerninger.

Altså: Ved Guds verk i Kristus Jesus, og ved alt som av Guds store nåde er gitt oss, og som stadig kan bli overført til oss, har vi ubegrensede muligheter til å overvinne all bevisst synd, til å vandre hellig og ulastelig og ustraffelig for Guds åsyn med fullkommen god samvittighet, samt til ved tiltagende lys ovenifra å nå den modenhet som Kristi brud må ha for å være rede til å gå med ham inn til bryllupet. —

Når vi da i løpet av vår nådetid ikke har nådd dette mål — hvilket altså kan sees og kjennes av våre gjerninger — har vi mottatt hans store nåde forgjeves. Paulus taler flere steder om å motta nåde forgjeves. Jak. 1, 26 nevner også dette. —

Derfor spørres det i de syv sendebrever bare etter våre gjerninger. Tilstanden i disse menigheter var slik at noens liv ble godkjent, men de flestes liv ble ikke godkjent. Hvis de ikke omvendte seg, ble de ubønnhørlig forkastet: utspydd av hans munn.

Det er noe annet enn vår tids 100 % forkastelige skjøgedom!!! — — — Stikk imot både Skriftens ånd og Skriftens bokstav hevder man at det er likegyldig med våre gjerninger, enten de er slik eller annerledes; bare vi tror på forsoningen, så kommer vi alle inn i himlenes rike på «blodets regning.» Skjøgen — både den store og de små — gjør alt så hyggelig og lettvint: på en bred autostrada kjører man makelig inn i himlenes rike, stikk imot Jesu dødsalvorlige ord, og stikk imot apostlenes alvorlige og inntrengende formaninger. Et skjebnesvangert bedrag.

Forts. i neste nr.