Å forakte Gud

Å forakte Gud.

Det er nok dessverre ikke bare verdslige mennesker som forakter og bespotter Gud, men dette blir i høy grad og i meget stor utstrekning gjort av religiøse mennesker, av sådanne som bekjenner Jesus som sin frelser og som taler i hans navn.

Dette vitner 4. Mos. 14, 11 og 23 tydelig og kraftig om.

Hvorledes foraktet de Gud? Derved at de ikke ville tro at Gud var mektig til å gi dem seier over alle de store, sterke og befestede fiender som var i det herlige land som Gud hadde lovt å føre dem inn i. En ting er det å ha dårlige, ringe tanker om seg selv og sin egen kraft. Det er jo bra nok. Noe ganske annet er det å ha ringe tanker om Gud og om hva han formår!

Det er just dette siste de gjorde seg skyldig i den gangen, og som også mengden gjør seg skyldig i dag. Og det er dette som nedkalte Guds store vrede over dem, for dette er i sannhet å forakte Gud, ja å bespotte og laste Gud (tysk oversettelse).

Gud ville gjerne føre dem inn i det herlige land, men etter deres mening kunne han ikke det, han maktet ikke det, han var i så måte en stakkar (bespottelig!) Anaks barn av kjempeætten var sterkere enn de selv og Gud tilsammen!!! «Hvor lenge vil de la være å tro på meg», spør Gud, vers 11.

Det er veldig om å gjøre for oss å kunne overføre helt riktig fra forbilledene i den gamle pakt til virkelighetene i den nye pakts husholdning.

At de ikke trodde på at Gud var mektig til å gi dem seier over fiendene den gang, det betyr for oss i dag at vi ikke tror at Gud er mektig til å gi oss seier over all synd, at han ikke — hvor gjerne han enn ville — formår å sette alt i rette skikk i den enkeltes liv, og i tjenesten i menigheten. Hebr. 9, 10.

Dette er selvsagt uhyre vanskelig. For mennesket er det umulig. Det er ett!

Men at Gud selv — tross dette — er så ubeskrivelig stor og god og mektig at han både kan og vil gjøre det — ja, se det er det overvettes, store, gode, gledelige og fremfor alt sanne budskap! Slik som vi ser at det utvikler seg midt i menigheten. Ære være Gud!

Å tro dette budskap, det er å høyakte Gud!

Det var det Josva og Kaleb gjorde hin gang!

Herlige forbillede! Herlige eksempel til etterfølgelse!

Lovet være Gud! han som har gitt oss nåde til å ta selve virkeligheten, som Jesus kom med, på samme måte som disse to menn, stikk motsatt av den skammelige måte som de 599 998 menn tok det på.

Disse 2 menn kom virkelig inn i det herlige land. Nu dreier det seg om et ganske annerledes herlig og evigvarende «land!»

Og nu er det vår tur. — — —

Nu gjelder det! — —