Stevnereferat: Nyttår 1954/55 - Oslo

Nyttårsstevnet.

Som vanlig velsignet Gud mektig vårt stevne i Oslo. Blåkorssalen var full av venner fra forskjellige kanter av landet. Fra Sverige var det flere venner og noen få fra Danmark. Velsignet og godt blir det hele når ingen søker å prestere noe eller vil være noe etter kjødet, men alle møtes i ydmykhet og inderlig broderkjærlighet;

Ja, høylovet være Gud for den sanne og usvikelige broderkjærlighet, den som ikke tillater et fnugg av ondskap å trenge inn for å skille bror fra bror. Gud bedømmer oss rett og slett etter broderkjærligheten. Den er tegnet på at vi er gått over fra døden til livet. Det er mange som kan gi utseende av å ha så stor kjærlighet og ydmykhet, men samtidig er det svikt i samfunnet med brødre som tjener Gud av hele sitt hjerte. Den slags kjærlighet og ydmykhet er hykleri.

I broderkjærligheten kjærlighet til alle, sier Peter. Kjærligheten til brødrene må være ren og varm om Gud skal ha behag i vår tjeneste utover. Jesus vil ikke ha noen kjærlighet som ikke er forenet med broderkjærligheten. Elsker vi ham og vandrer i lyset, så har vi også samfunn med hverandre. Jesus er selv den største og ypperste av brødrene, og han vil ikke løsrives fra en av dem. Han har forenet seg med dem ved blodsband i ett legeme. Et lem på dette legeme kan ikke si at det elsker hodet og ikke de øvrige lemmer, nei, da avskjærer man seg selv. Når et lem lider, så lider de alle og når et lem hedres, så gledes de alle.

Pestkilder som avind og mistenksomhet er forbannet i dette edle og velsignede samfunn. Så lenge det ikke er noe ondt i hjertene, er det lett å ordne opp i misforståelser, men kommer den minste avind eller ond mistanke inn, er det håpløst. «For hvor der er avind og trettesyke, der er urede og alt det som ondt er.» Jak. 3, 16. Dette nøste er det ikke godt å greie opp i. Her må det omvendelse og en renselse i hjertets dyp til.

«Kjærligheten bærer ikke avind». 1. Kor. 13, 4. Der kjærligheten får råde, blir det orden og alt det som godt er. Jesus lovpriste også broderkjærligheten. Han holdt seg til de hellige og herlige i landet i hvem han hadde all sin lyst. Sal. 16, 3.

Broderkjærligheten driver vennene sammen stevne etter stevne, og vi vokser sammen i én Ånd og i samme velsignede fylde i Kristus Jesus. Veksten både innover og utover er åpenbar. Vennenes barn vokser i alder, gudsfrykt og visdom og blir etterhvert helhjertede Guds menn og kvinner som tidsånden ikke makter å velte. De har sitt liv og sin kraft i Gud.

Stevnet ble åpnet med at vi måtte få en levende tro på Hebr. 9, 10 at Kristus kom for å føre oss inn i et liv fullkomment etter samvittigheten, og at alt kan settes i rette skikk i våre liv etter livets Ånds lover. Det er få som har levende tro på dette. Derfor sier også Jesus: «Men når menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» Luk. 18, 8. — Den skare er stor i dag som forakter og spotter all tale om at vi ved Guds nåde kan komme inn i et liv fullkomment etter det lys Gud har tendt i våre hjerter. Dermed forakter de Gud selv og Kristi dyrebare verk.

«Sannelig, de skal ikke se det land jeg har tilsvoret deres fedre; ingen som har foraktet meg, skal få se det. Men min tjener Kaleb — fordi det var en annen ånd i ham, og han trolig fulgte meg, sa vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det. — Eders barn, som I så ville bli til rov, dem vil jeg føre der inn, og de skal lære det land å kjenne som I har ringeaktet.» 4. Mos. 14, 23. 24. 31.

Israels barn hadde ingen tro på å beseire de mange og store fiender i landet. De regnet bare med sin egen styrke og trodde ikke Gud som sa at han skulle være med dem og gi dem stor seier. Dermed foraktet de Gud og ringeaktet landet.

I samme alvorlige situasjon er enhver i dag som ikke tror at Gud er mektig til å gi full seier over all bevisst synd. De tror på benådning for synd, men ikke på seier over synd, og dermed ringeakter de Gud. De bruker sin forstand og regner ut fra sine følelser at det kan ingen greie. Det veier ingen ting i vektskålen for dem hva Gud har sagt. Det står ingen steder at vi skal klare det i egen kraft, men hele Skriften vidner om at Gud er mektig til å gi oss mere enn seier. Det står ingen steder i Bibelen at Guds barn skal fortsette å være syndere etterat de har fått syndenes forlatelse og kommet i forbindelse med Kristus. Men hele jorden er fordervet og fortrollet av skjøgedom.

Kanaans land er et forbillede på livet i Kristus. Likesom det i landet var fullt opp av store drueklaser, så skal det i vårt liv være rikelig med Åndens frukter: kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, avholdenhet osv. De fremkommer ved livets Ånds lover som alle er herlige, velsignede og frigjørende.

Mange tror at en evangelists gjerning vesentlig er å forkynne evangeliet om syndenes forlatelse. Les da 2. Tim. 4, 1—5. En evangelists gjerning er bl. a. å forkynne ordet, være rede i tide og utide, overbevise, irettesette, formane med all langmodighet og lære! «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunde lære, men etter sine egne lyster tar seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr.» Den tid er nu kommet, og vi må stå hellig vakt omkring hvert eneste ett av Jesu Kristi bud så ingen av dem blir tilsmusset. 1. Tim. 6, 13—14.

Ved Jesus Kristus kommer den guddommelige natur legemlig tilsyne. Mange gråter, slik elsker de menneskene, men når en sier noe de ikke liker, hvordan er det med kjærligheten da? All vakker tale som ikke kommer legemlig tilsyne i praktisk gudsfrykt, er tom tale.

Gud regnet Abrahams tro til rettferdighet fordi han trodde på noe virkelig, og det han trodde på ble til virkelighet i hans liv. Han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde da han var uomskåren, men det var først som omskåren at løftene gikk i oppfyllelse på ham. Vi må også være helt omskåret på hjerte og sinn om løftene skal gå i oppfyllelse på oss. Hele menigheten må være omskåret, så den bevares ren og ubesmittet av verden. Det var utenfor leiren Kristus ble korsfestet. Vi får del i en veldig Guds kraft og velsignelse ved full utskillelse. Gud er da for oss, og hvem kan da være i mot oss. All forbannelse vender Gud til velsignelse, og all motstand forøker bare samfunnet og broderkjærligheten. Så sant vi er helt på Guds side i alt hva vi sier og gjør, vil alt hva vi møter på vår vei, bli oss til evig gevinst og herlighet. Menigheten er rikt benådet med motstand og herlighet. Må det fortsette slik.