Måten å ta det på

Måten å ta det på.

«Bedrøvelsen etter Guds sinn,» 2, Kor. 7, 9, er det samme som bedrøvelsen etter en gudelig måte å ta det på.

Din måte å ta alt og alle på, avgjør din lykke eller ulykke, og graden av denne. Ja, det er utelukkende det som avgjør alt sammen. —

Alt hva andre sier og gjør, og alt hva som møter deg, eller hender på din vei, det betyr i seg selv ingen ting for din lykke eller ulykke, det trekker intet fra og legger intet til.

Dette høres nok uriktig ut, for det er stikk imot all alminnelig tale og tanke, men ikke desto mindre er det en vidunderlig sannhet! Jo mere du prøver den, desto fastere vil den bli stående for din bevissthet.

Just derfor er det neppe noe som er mere tåpelig enn å unnskylde seg selv og skylde på andre.

Hva andre sier og gjør, betyr noe for deres lykke og ulykke, men ikke det aller minste for din. —

Andre kan ikke gjøre deg hverken lykkelig eller ulykkelig. Bare hvorledes du tar det som de sier og gjør, og det som hender, deres oppførsel, deres behandling av både deg og hva ditt er, bare det kan gjøre deg mere eller mindre lykkelig eller ulykkelig.

Ens egen synd gjør at man tar både dette og hint, og både denne og hin, på en måte som bringer en skade og tap. Det ligger nær til å tenke og mene at den andres ord eller handling har skadet deg. Dette kjenner så å si alle mennesker seg så sikre på som 2 og 2 er 4, og dog er det ikke tilfelle.

Hensikten med dette skrift er å hjelpe flest mulig bort fra denne skjebnesvangre vrangforestilling som plager hele menneskeheten.

For å kunne ta alt på en sådan måte at det forøker ens lykke, istedenfor å forminske den, må man søke, og finne, en radikal frelse og frigjørelse fra syndens makt. Da først kan man ta alt og alle slik at ens lykke aldri blir forstyrret, men tvert imot øker.

Herlige resultat! Herlige frelse fra synden, midt i denne onde verden, midt blant en vrimmel av mennesker som stadig plager seg selv ved at de tar tingene og personene forkjært, til evig tap for dem selv.

Den store feiltagelse eller forveksling består i dette:

Når noen gjør deg noe ondt, tåler du ikke dette, og du blir selv ond. Og så gjør du dette feilaktige regnestykke: Hadde vedkommende ikke sagt eller gjort dette onde mot deg, så hadde ikke du blitt ond, altså er det vedkommendes skyld. Tilsynelatende høres dette riktig ut, men det er allikevel ikke riktig. Det er galt, ja meget galt.

Det riktige er: Den andres feil avstedkom en fristelse for deg. Du fikk derved en anledning til en ny seier, et bidrag til den endelige seierskrans. Men i stedet falt du i fristelsen. Det var din feil. Det kom av din dårlighet.

Det er absolutt ikke riktig å si at ditt fall kom av det den andre sa eller gjorde. Nei, din dårlighet kom bare tilsyne ved det. Den var der jo allikevel. Det er ingen fordel å gå med denne dårlighet i sitt hjerte, og så innbille både seg selv og andre at man er bedre, er kommet lenger, enn man er.

Du falt altså fordi du ikke var frelst fra syndens makt, og ikke fordi den andre gjorde deg fortred. Du tok det galt, på alminnelig, syndig vis, og det var aldeles ikke nødvendig. Det kunne være tatt på gudelig måte. Du kunne ha vunnet en herlig seier! Du hadde en herlig anledning, men den ble dårlig benyttet. — — —

Man kan altså også uttrykke det slik: Det er feilregning å regne det som en selvfølge, eller en nødvendighet, at du blir ond fordi en annen gjør deg noe ondt. Det er helt feil!

Men det er helt riktig at det er slik så lenge man er ond, men se det kan man frelses fra. Bare se 3. Joh. brev!

Hadde Eva tatt det på en annen måte, så hun hadde svart Slangen at de hadde det veldig godt som de hadde det, slik at det ikke var noe som helst behov for å ete av den forbudte frukt, ja da hadde det ikke blitt noe syndefall med derav følgende ond samvittighet, utdrivelse av Edens have, sykdom og død.

Og om Adam hadde tatt det på en annen måte, så han hadde avvist Evas tilbud om å ete av den forbudte frukt, da hadde syndefallet ikke fått innpass i verden.

Hvis Jesus hadde tatt det på en annen måte, så han bare i alle deler ville ha gjennomført rettferdighet, men absolutt ikke hadde villet lide noen urett, ja se da var det overhodet ikke blitt noen forsoning eller noen som helst frelse i det hele tatt. Da hadde Han — den rettferdige — vært hos sin rettferdige Fader, og vi var alle fortapte.

Hvor usigelig stort, og hvor usigelig godt, at han tok det på den elskelige måten som han gjorde!!!

Også vi kan, ved å lide urett, vinne andre sjeler som vi ellers ikke kunne vinne. Å trette, å pukke på sin rett, å føre sak mot sine medmennesker, er en ytterst tåpelig og skjebnesvanger måte å ta det på.

Når noen gjør oss urett, gjelder det å tenke på en vis og god måte, å tenke slik: «Har han virkelig gjort meg denne urett! Stakkars mann! Han må ha det ondt nå. Så sørgelig dette er for ham! Hvor godt jeg i grunnen har det. Jeg synes synd på ham. Mon hva godt jeg nå kan få gjort ham, for å oppveie noe av hans ulykke. Stakkars ulykkelige menneske! Nei, hvor godt jeg har det. Ære være Gud!»

Ved å tenke, og ta det slik — bevarer jeg min fred og glede og lykke. Ja, den forøkes. Og jeg har endog muligheter for å hjelpe ham som gjorde meg uretten, så han også kan få det godt. Vidunderlige måte å ta det på! Herlige, fruktbringende sinnelag, til ære for Gud!

Forts. i neste nr.