Lovens krav

Lovens krav.

«Forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.»

Den alminnelige forståelse er at Jesus oppfylte loven i vårt sted, forat vi skulle slippe. Men vi ser at Paulus skriver tvert i mot. Hva er så lovens krav? Jo, du skal ikke begjære! Først når begjæret er dødet, er loven tilfreds. Her sto loven maktesløs ved kjødet. Om en stjal, bedrev hor eller slo ihjel, da var loven ikke maktesløs. Slikt kunne den straffe og utrydde; men overfor den som ikke gjorde slikt, men begjærte, sto loven maktesløs.

Det var mange i den gamle pakt som var etter loven ustraffelig. Det var også Saulus. Fil. 3, 6. Men lovens krav kunne de ikke oppfylle. Det var først i Jesus Gud kunne gjøre det verk. Begjæringen var i kjødet. Derfor står det om kjødet med dets lyster og begjæringer. Gal. 5, 24. Når det tales om seier over synd, så kan endel gå med på det når det gjelder syndige gjerninger, men så sier de: Men tankelivet da? — Der kommer begjæringen, og vi ser at loven er ikke fornøyd om en lar være å gjøre gjerningen, når tankelivet er urent. Her står Guds folk i dag fullstendig rådville og maktesløse. De fleste tror ikke på seier i gjerning engang, langt mindre i tankelivet. Og så setter de en strek over Paulus’ ord, og forandrer det til at Jesus har oppfylt loven i vårt sted.

Hva gjorde så Gud for at det skulle bli mulig for oss å oppfylle lovens krav? Jo, «han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet». Å fordømme synden i kjødet kunne loven ikke makte. Den kunne først fordømme den når den kom inn i hjertet; men da var en jo alt uren. Det var Jesus aldri. Der ble den fordømt i kjødet, derfor kunne tankelivet bevares rent.

Dette gjorde jo ikke Gud for Jesu skyld, men for vår skyld. Når verket var fullbrakt i Jesus, kunne han sende sin Ånd, og ved Åndens ledelse kan synden også fordømmes i vårt kjød. Vi behøver ikke først nære synden i vårt hjerte, så tankelivet blir urent, før den fordømmes. Nei, i oss som vandrer etter Ånden, blir lovens krav oppfylt: Du skal ikke begjære! Synden blir fordømt i kjødet, og tankelivet bevares rent. Det er den nye pakt — det fullkomne — som loven ikke maktet å føre frem til. Hebr. 7, 11 og 19.

Dette skjulte liv med Kristus i Gud er det få som lever. De fleste lever for menneskers åsyn, og er fornøyd når de er etter loven ustraffelig. Men de kommer aldri til hvile, for kjødets begjæringer ulmer i sinn og hjerte, og de har sin fulle hyre med å holde seg etter den målestokk for å være kristen som gjelder i deres forsamling.

En kan ikke ved den loven som Moses kom med, komme til all synden i kjødet. Det blir bare en del; men Jesus kom med sannheten. Joh. ev. 1, 17. Nu kan vi ved Åndens ledelse — de bud den skriver i vårt hjerte og sinn — komme til all synden i kjødet. Dette er en vei og en vandring og en vekst. Vi skal følge Jesus ved hver dag å ta vårt kors opp og fornekte oss selv.

Vi har her et forbilde i Israel da de inntok landet, og Herren lovte å føre dem til deres fiender. De inntok sted for sted, og drepte alt som dro ånde. Men tok de av det bannlyste gods, led de nederlag. Ingen kan få seier om de elsker verden eller de ting som er i verden. Betingelsen for å følge Jesus er at en oppgir alt.

Det var høvdingen over Herrens hær som ledet Josva til fienden. Og det er Ånden som lyser opp, så vi får se synden i kjødet. Men nærer vi den i tankelivet, vil ikke Kristi død bli virksom, og vi kommer aldri til hvile. Det blir bare et trelleliv i å undertrykke begjærligheten, for å være etter loven ustraffelig. Det er mangel på troskap i det skjulte. En vandrer ikke for Herrens åsyn.

Slik var det også med Israel. Når Josva og de eldste var døde, var ikke Israel tro mot Gud, så de drepte alt som dro ånde. De bare underkuet fienden. Dom. 2. Derfor kom de aldri til hvile i landet. Snart reiste deres fiender seg og fikk overhånd, og så ropte Israel til Gud, og han hjalp dem. Det ble et liv i seier og nederlag, et treffende forbilde på de fleste kristnes liv. Grunnen er at de elsker verden og de ting som er i verden. De lever ikke i sannhet for Gud.

De største og dyreste løfter går ut på å få del i guddommelig natur. 2. Pet. 4. Da må Kristi død gjøre ende på begjærligheten — lysten i kjødet — 2. Kor. 4, 10—11. Det er den nye pakts frelse. Da blir det rent tankeliv og sann hvile og glede. Denne frelse var det Gud ga oss da han sendte sin Sønn.