To slags visdom

To slags visdom.

I. Den som er nedenfra. Dens eiermann bruker alle sine evner og krefter, all sin kunnskap og intelligens, fantasi og mistenksomhet, alle sine følelser og hele sjelens innhold til å få sin mening og vilje igjennom, til å rettferdiggjøre denne og til å kritisere og dømme andre personer, deres ord og handlinger, slik at det oppstår trette, kiv, strid, partier osv.

Denne visdom kan oppnåes i stor mengde og styrke slik at man blir meget dyktig og gløgg (imponerende?), ja rene eksperten eller professoren, i å avstedkomme stridigheter, og i å nære og vedlikeholde sådanne så at elendigheten og skammen kan vare lenge i håp om fullt ut å nå sjelens mål.

Man har da gjerne ikke det minste imot å se motparten dømt uten barmhjertighet, og har heller ikke noe imot å bli ham kvitt.

Det er m.a.o. til det onde man er så usigelig vis! — Man er professor i kritikk og dømmesyke. Ja, man får åpenbaringer til det onde. Men av hvem?

Menneskene har en syndig tilbøyelighet til å imponeres av alt stort og sterkt, istedenfor av alt edelt og rent. Det er meget alminnelig at man beundrer intelligens istedenfor fromhet. Hvilken urett! Hvilken dumhet!

Visdommen nedenfra kan være så stor, at man er i stand til å få noe ondt ut av hva som helst. I sannhet et tvilsomt mesterskap!

Ens neste kan ville og mene det aller beste, men uten vanskelighet makter man å få noe ondt ut av det. Hvilken makt? Sann omsorg kan man med dyktighet fremstille og forklare som et ondsinnet angrep, og finner derved ny anledning til strid.

Ikke så underlig at den vise Jakob tar så hårdt i, at han til og med betegner denne så alminnelig anvendte visdom som djevelsk.

II. Den som er ovenfra. Ja, den er en vidunderlig, velgjørende motsetning til visdommen nedenfra. Først og fremst er den ren. Derved er med én gang alt ondt utelukket! Dernest er den fredsommelig. Den er klok og dyktig til å holde fred, og til å stifte fred der hvor man er kommet på kant med hverandre. Den får åpenbaringer i den retningen, stikk imot visdommen nedenfra.

Den ser tydelig og klart at det ikke er noe å strides om, at begge de stridende parter er dåret av Satan, slik at de begge innbiller seg å kjempe for sannhet og rett, mens de i virkeligheten er narret inn i den ondes tjeneste, så de — meget mot sin vilje — ved sin stridslyst egentlig fremmer hans sak. — Det er bedrag som forslår! —

Ja, i den uhyggelige grad kan man bli bedratt, at det man egentlig holder på med — åndelig talt — i seg selv er, eller fører til, brodermord. Dette ser jo ikke de stridende parter; men visdommen ovenfra ser dette så klart som i en oppslagen bok.

Ved sin renhet trenger denne Guds visdom gjennom alt og alle, og ved sin fredsommelighet gjør den vel på alle sine veier.

Under stridigheter mister man lett troen på hverandre. Man tviler på sin broders oppriktighet, ja endog på at han i det hele tatt er noen broder, født av Gud.

Hvor vidunderlig da med visdommen ovenfra. Den er uten tvil (fri for tvil). Se vers 17. Den forklarer seg sin broders ord og handling så rimelig og vakkert og forståelsesfullt at det er langt fra den å finne noen grunn til tvil. Den finner, tvert imot, velvillig og behagelig ut at han er prisverdig, selv om det mangler meget på at han i alle deler er som han bør være.

For i alle fall mener han det jo godt, det er da klart, og da blir det nok bra alt sammen bare han får tid på seg. Og det trenger man jo selv også. —

Han har det i grunnen på samme måte som meg, så vi passer utmerket godt sammen. Ja, vi er vel egentlig — når alt kommer til alt — temmelig like. Vel begrunnet kommer man ved Guds visdom til dette fredsommelige resultat, til ekte samfunn i Ånden for tid og evighet. Se, det var noe annet enn brodermord. —

En fremtredende, herlig egenskap hos denne guddommelige visdom, er dens smidighet og lettbevegelighet. Mens visdommen nedenfra i høy grad er ubevegelig, stiv og sta — så gjør Guds visdom sin eiermann usigelig smidig og lett bevegelig, slik at misforståelser, stridigheter, tretter, kollisjoner og brudd kan unngås. Det er dårers lepper som kommer i trette.

Visdommen ovenfra er ettergivende, føyelig og bøyelig, og tar alt i beste mening. Den som det gjør, han er i sannhet klok. Ellers er man dum! —

Guds visdom er menneskekjærlig og god, full av barmhjertighet og forsonlighet. Den har omsorg, og gjør vel. Den lærer oss å handle til vår nestes beste, og er levende interessert i både å tro godt og tale godt om sin neste. —

Det er visdomsfullt å elske sin neste. Gjør man ikke det, da er man i Ordets sanne og fulle forstand dum. —

De som kommer til å sitte på troner sammen med Kristus, og regjere sammen med ham, de er blitt visdomsfulle mens de var her i denne verden. Andre personer kan nok ikke brukes der. —

Hvor det er livet om å gjøre å bli kvitt den siste rest av den så alminnelig rådende visdom nedenfra, for så å bli fylt med den herlige visdom som er å få ovenfra. Jak. 1, 17.