Nå er det ikke mere «jeg» som gjør det ...

«Nu er det ikke mere «jeg» som gjør det . . .»

Mesterlige, åndelige, visdomsfulle, vidunderlige, enestående, frigjørende undervisning av apostelen Paulus!

Når det ikke er «jeg» som gjør det, så kan selvsagt heller ikke «jeg» være skyldig. Det kan jo ikke godt motsies. Jeg er altså i så måte absolutt uskyldig. Å dømme meg skyldig, ble like galt som å straffe en baker istedenfor en smed. Noe så himmelskrikende urettferdig! Selv om mennesker feller en slik urettferdig dom, så gjør dog ikke Gud slik.

Hvis «jeg» skulle ha gjort det (et menneske består av ånd, sjel og legeme), da måtte mitt sinn ha vært med på det. Og slik var det før; men nu er det ikke lenger «jeg» som gjør det, men synden som bor i meg. Det var altså skjedd en frigjøring. Med sitt sinn tjente han nu bare Guds lov. Han var aldri mere med på synden. Når han ble fristet til bevisst synd, samtykket han aldri. Han falt ikke i synd.

Det som han nu måtte dømme i sitt liv, det som han ikke kunne nekte for at hans legeme hadde utført, det hadde hans sinn og bevissthet ikke vært med på. I Rom. 7, 17 sier Paulus at det er «synden» som har gjort det, og i Rom. 8, 13 kaller han slike gjerninger for «legemets» gjerninger (i motsetning til hans gjerninger, nemlig). Hans legeme har utført dem, og opphavet til dem er den ubevisste synd som bor i ham. Vidunderlige, rettferdige forklaring! Han selv er helt og holdent uskyldig. —

Riktig enfoldig sagt, blir det som om han er én person, mens «synden» og «legemet» er andre personer. Og det er jo innlysende at man først og fremst må dømme den rette person, og ikke en annen, uskyldig mann. Å dømme den uskyldige skyldig, er en grusom handling.

Legg deg dette godt på hjertet, min kjære venn! Du vil da vel ikke gjøre en slik gjerning? — — — Men dessverre, det er nettopp denne ugjerning man i alminnelighet gjør alle vegne.

Når Jesus sa: «Døm ikke!» så er det nettopp dette det siktes til. Ved all slik dom og kritikk pleier det å være slik at den som blir dømt og kritisert er uskyldig. For det er «en annen en» som har gjort det! Man har hektet feil «person!» Men som oftest er den som dømmer sin neste selv skyldig! Så det er et underlig forhold. — — —

Så sant «døm ikke» er skrevet i hjerte og sinn, så er han skyldig. Det er når man faller i fristelse at man er skyldig. Ellers er man uskyldig som et lam.

Verden er full av strikse, kritiske herrer og herrinner. Fikk de dette vidunderlig frigjørende og velgjørende livssyn, ville det revolusjonere hele verden. Menneskene ville da bli milde, medgjørlige, fordragsomme, medfølende, forståelsesfulle, ja i dypeste forstand rettferdige og gode å ha med å gjøre, både i hjem og menighet, på arbeidsstedene og alle vegne.

Grunnforståelsen er egentlig denne: Vi kan simpelthen ikke noe for at «i meg — det er i mitt kjød — bor det intet godt.» Vi er i den saken komplett uskyldige.

Men vi er fullt ut ansvarlige for hvorledes vi stiller oss til evangeliet om frelse fra synden, om seier over all bevisst synd.

Vår forskjellige måte å ta det på, å tenke, tale og handle på, vår forskjellige oppførsel, våre forskjellige svake og sterke sider, vårt forskjellige syn på mangt og meget, og de forskjellige utviklingstrinn vi står på m. m. m., gir utallige foranledninger for synden — som ubevisst bor i oss — til å gi utslag.

Denne synd får kroppen til å handle uten vårt samtykke, eller uten at vi er istand til å forhindre det. Vi er unnskyldt!

Men er jeg uten skyld i slike tilfeller, så må jeg jo også, i all rettferdighets navn, innrømme at også de andre — tross alt det hos dem som mishager meg — er like så uskyldige. Og det er i høy grad trivelig å tro dette. Ja, det befordrer trivselen både hos meg selv og hos dem. Ære være Gud!

Når du omgåes de andre med et slikt livssyn, da er det inderlig godt å være sammen med deg. Da kjenner de andre seg sikkert rett og rimelig behandlet av deg. Og du kan også derved bli i stand til — på rett grunnlag — å bringe dem til god forståelse med hverandre, de som er langt derifra.

Man kan med rette si at en av de alminneligste feil Guds barn kan få gjort, det er nettopp denne at man dømmer de uskyldige å være skyldige, eller m.a.o. at man regner «legemets gjerninger», Rom. 8, 13, for å være «kjødets gjerninger», Gal. 5, 19 og flg.

Hva skyldspørsmålet angår, er forskjellen på disse to slags gjerninger like så stor som på hvitt og svart, ennskjønt begge slags har med synden å gjøre.

Det riktige syn på alle de hellige, er at de er overmåte elskelige p. gr. a. sin dyrebare innstilling til all Guds vilje. De vil alt som er rett og godt i Guds øyne, og tar avgjort standpunkt mot alt annet. De følger sin samvittighet, og gjør således det de til enhver tid selv tror at de bør gjøre. For noen aktverdige, elskelige sjeler!

Når den ene er underligere enn den andre, og du ikke kan begripe at de kan handle og tale som de gjør, da kommer dette av noe ubevisst hos dem og noe ubevisst hos deg selv. I dette er jo begge parter uskyldige.

Så er vi da tilsammen en høyst broket forsamling av eiendommelige, likesinnede uskyldigheter. Ære være Gud!

Av de utenforstående bør man jo overhodet ikke vente noe godt, så å dømme dem, eller hakke på dem, eller besvære seg over dem, er jo totalt meningsløst!

Vi har jo Jesu ord på korset som det fullkomne mønster: «Fader! forlat dem; for de vet ikke hva de gjør.»

For et mildt sinn dette livssyn vil utvirke. —