Dødens brodd

Dødens brodd.

«Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven.» 1. Kor. 15, 56.

Døden har ingen brodd hvis synden er borte. Når livet er Kristus, da er døden en vinning. Fil. 1, 21. Vi kan se det så tydelig når det er en som engstes for døden, og han kommer igjennom til syndenes forlatelse, da går han inn i døden med lovsang på sine lepper. Det er ved sin brodd at skorpionen er giftig og volder plage og død. Åp. 9, 5. 10. Når synden kommer bort, da kommer brodden med gift, plage og død bort.

Jesus selv er det beste bevis på det. Det var ikke bare at Jesus ikke gjorde synd — lovbrudd — så han hadde god samvittighet og derfor ikke behøvde å være redd for å dø; men heller ikke hans kjød så forråtnelse. Det var ikke bare at døden ikke hadde makt over hans ånd; men den hadde heller ikke makt over hans kjød.

Om dette var det David profeterte når han sa: «Ja endog mitt kjød skal legge seg til hvile med håp.» Ap. gj. 2, 26—32. Jesus var jo etter kjødet kommet av Davids ætt. Rom. 1, 3. Og i Jesu kjød ble synden fordømt. Rom. 8, 3. Hele guddommens fylde tok bolig i ham. Kol. 1, 19 og 2, 9. Da Jesus fikk del i blod og kjød som barna, så ble dette en vei han måtte gå. Hebr. 2, 14. Dette var en helt ny vei til livet. Det er den nye og levende vei som Jesus innvidde, og den gikk gjennom forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 20. Da Jesus hadde gått veien til ende, så var det ikke bare at han ikke hadde synder på samvittigheten, Hebr. 10, 2 og 9, 10, for dit hadde aldri dødens brodd nådd hos Jesus; men også dødens brodd i kjødet var borttatt. Synden var fordømt i kjødet. Døden hadde ikke makt over hans legeme. Hans kjød så ikke forråtnelse. Ja, han gikk veien til livet. Intet under at den veien kalles for den nye og levende vei. Han tilintetgjorde døden og førte liv og uforgjengelighet frem for lyset ved evangeliet. 2. Tim. 1, 10.

Jesus gikk ikke veien istedenfor oss; men han har innvidd den for oss. Han har prøvd den — innvidd den — åpnet den for trafikk. Nu sier han: Følg meg! Og Paulus sier: Følg meg, som jeg følger Kristus! Også vi har disse dyreste løfter om å få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Da er det ikke nok at vi ved Jesu blod får renset bort synden som tynger samvittigheten; men vi må gå veien til livet. Daglig ta vårt kors opp — lide i kjødet for å bli ferdig med synden. 1. Pet. 4, 1. For å gå denne veien, må vi få Kristi Ånd, bli døpt med én Ånd til å være Kristi legeme. 1. Kor. 12, 12—13. Når vi da drives av den Ånd, blir synden også fordømt i vårt kjød. Da er vi ikke bare én Ånd med Jesus, men også ett kjød med ham. Det er Kristi brud. Denne hemmelighet er stor, sier Paulus. Ef. 5, 30—32.

Kristus er førstegrøden av de hensovede, men deretter skal de som hører Kristus til, levendegjøres ved hans komme. 1. Kor. 15, 23. De som hører Kristus til, er de som har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Gal. 5, 24. Hos dem blir også dødens brodd borttatt i kjødet. Men ingen av dem har gått veien helt ut, så deres legemer ikke skulle se forråtnelse. Men Paulus jaget etter det, om han dog kunne nå det. Fil. 3, 10—11.

Alle de som hører Kristus til, går den nye og levende vei. De får del i guddommelig natur og er i noen mon blitt ett kjød med Jesus. Disse vandrer ved Kristi Ånd i en stadig seier over dødens brodd også i kjødet, idet de fremstiller sine legemer i rettferdighetens tjeneste som et levende, Gud velbehagelig offer. Disse er det Jesus kan levendegjøre ved sitt komme, enten de er hensovede eller lever. Døden har ikke makt over dem når Jesus kommer for å hente sitt legeme. Ef. 5, 23—27. Men døden har fortsettende makt over de andre som ikke går eller har gått denne vei, og som ikke hører Kristus til, både de hensovede og de levende. Først når døden og dødsriket skal kastes i ildsjøen, kan den endelige oppstandelse skje. Åp. 20, 13—15.

De da som heller ikke ved Jesu blod hadde fått bort dødens brodd i samvittigheten, de står ikke i livsens bok, og de blir sammen med døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Det er den annen død.

Av dette forstår vi hvor stor herlighet de får som følger Jesus på den nye og levende vei. Ja, Paulus priser Gud for Tessalonikerne, som var tatt ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten, forat de skulle vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet. 2. Tess. 2, 13—14. De som får del i helliggjørelse, skammer han seg ikke for å kalle brødre. Hebr. 2, 11.

Det er altså ikke bare to flokker — de som blir frelst og kommer med i opprykkelsen, og de som blir tilbake og går fortapt. Vi ser jo tydelig at av dem som ikke kom med i opprykkelsen, og heller ikke i den første oppstandelse, og som ikke ble levende før de tusen år var omme, av dem var det også mange som var skrevet i livsens bok. Åp. 20, 4—6. Hva er så forskjellen på dem som blir med i opprykkelsen og dem som blir tilbake, men har sine navn i livsens bok? Jo, de første har fremstilt sitt legeme i rettferdighetens tjeneste, så dødens brodd (syndens lov i lemmerne, Rom. 7, 23) også i deres kjød er blitt fordømt, og de har fått del i guddommelig natur, mens de som blir igjen, har ved Jesu blod fått dødens brodd bare ut av samvittigheten.

De siste har del i Jesu tilregnede rettferdighet, mens de første er lem på Kristi legeme og likedannes med ham. Det er førstefødselsretten. Mange har solgt den for verdens storhet og velvære. Måtte Paulus’ bønn gå i oppfyllelse på alle i menigheten og mange fler: «At vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Fader, måtte gi eder visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi eders hjerte opplyste øyne, så I kan forstå hvilket håp det er han har kalt eder til, og hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige, og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft, som han viste på Kristus da han oppvakte ham fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen.» Ef. 1, 17—20.