Beskyttet og forenet i Herrens ild!

Beskyttet og forenet i Herrens ild!

«Hans trone var ildsluer, og hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham.» Dan. 7, 9—10.

«Og fra tronen går det ut lyn og røster og tordener, og foran tronen brenner syv ildfakler, som er de syv Guds ånder.» Åp. 4, 5.

Herrens trone er beskyttet med brennende ild. Ingen djevler og onde makter formår å omstyrte denne trone eller trenge inn i Herrens råd. Der råder Guds visdom, kjærlighet, rettferdighet og sannhet ren og ublandet. Samfunnet mellom Faderen, Sønnen, livsvesenene og de eldste osv. er et samfunn i luende ild hvor ikke et fnugg av ullent formår å trenge inn og forstyrre.

Vår Gud er en fortærende ild, og alle som i sannhet er født av ham, har fått av Guds ild i sine hjerter, en fortærende ild mot all synd og urenhet. «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; og hvor gjerne jeg ville den alt var tent!» sa Jesus. Luk. 12, 49.

Før hadde Gud samfunn med sine hellige ved den ild som brant på steinalteret. Nu har han samfunn med sine hellige ved den ild som brenner på hjertets alter. Før ofret man liv av bukker og kalver, men nu ofres vårt eget liv, det som ikke tåler Guds ild. Men det nye liv som er født av Gud er et evig og uforgjengelig herlighetsliv som tåler ilden, og de gjerninger som springer frem fra det nye liv ved Guds virkninger, de tåler ilden.

Jesus kunne ikke få det rette samfunn med sine disipler da han vandret her nede. Den himmelske ild brant i Jesu hjerte, men ikke i deres hjerter. Det onde formådde derfor å trenge inn hos dem. Men på pinsefestens dag ble ilden tent, og det ble opprettet et himmelsk ildssamfunn mellom disiplene, Faderen, Sønnen og de himmelske vesener. De sto nu rustet og beskyttet mot alt det onde og urene, og Herren tronet i deres midte. Det var en herlig og velsignet tid i den første menighet så lenge ilden brant. Men etterhvert som ilden sluknet, så trengte det onde inn, og det ble strid og spetakkel, avind og misunnelse osv. slik som det er i dag i den religiøse verden.

Guds Ånd og ild i våre hjerter er den eneste beskyttelse vi har mot alt det onde og urene i denne mørke verden hvor vi er omgitt av alle slags djevelske makter. Må derfor Herrens ild med kraft bli tent i våre hjerter, i våre hjem og i den levende Guds menighet. Vi er da beskyttet av Faderen, Sønnen og hans makts engler i kampen mot det onde. Når han er for oss, hvem kan da være imot oss, står det. Vi får del i en himmelsk herlighet som ikke kan rokkes eller rystes. Hebr. 12, 28—29. Hele himmelen ser ned til oss med velbehag om vårt hjerte står i brann for Kristus. Vi blir da fostret og dannet i likhet med hans Sønns billede, og det blir sannhet i våre liv at vi går fra lys til lys, fra kraft til kraft og fra herlighet til herlighet.

Dersom endel små jernstykker skal sveises sammen, må de opphetes med glødende ild. De blir da et ubrytelig hele. Men om bitene er kalde eller halvvarme, kan man ikke forene dem. — Det er også absolutt en umulighet å få i stand enhet av lunkne kristne. Ja, det er tåpelig å prøve på det. — Men lovet være Gud for det opphøyede og hellige broderskap som er sveiset sammen i Ånd og ild til en eneste klump, og som djevler og mennesker ikke er i stand til å oppløse hverken i tid eller evighet. Ikke et fnugg av ondskap får trenge inn og forstyrre dette samfunn.

«Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, og lik en hammer som knuser berg?» Jer. 23, 29.

Hvert eneste Guds ord er en ild som brenner og fortærer noe av vårt selviske vesen. Men får det gjøre sin gjerning, så blir det i oss en kraft og herlighet. Omtrent alle mennesker i verden så har de noe av den menneskelige mildhet, kjærlighet og tålmodighet osv., men skal vi ha mildheten fra Gud inn i oss, så blir det ikke uten at det knaker og braker i menneskets hårdhet og styrke. Men får man den guddommelige mildhet inn i seg, så blir det en kraft som knuser ben. Ordspr. 25, 15. Kjærligheten blir i oss en brennende lue og så sterk som døden. Den smelter ned og overvinner den motstand som skal overvinnes. Hvert Guds ord vi får i oss blir en ild og hammer som sønderknuser ethvert festningsverk som reiser seg mot den sannhet vi har fått del i.

På Sion brenner evige bål og ingen ugudelig kan bo der. Men de som vandrer i rettferdighet, tåler sannhet og tåler ilden, de bor på høye steder, fjellfestninger er deres borg, og de skuer kongen i hans herlighet. Es. 33, 14—17.

Herren gjør sine tjenere til ildslue. Hebr. 1, 7.

Ja, slik er de himmelske vesener, og må også vi være av de som brenner, lyser og tjener inntil Herren kommer. Må vi være midt i ilden her, og da vil vi når basunen lyder, komme midt i ilden der oppe sammen med Kristus på hans ildtrone i evig herlighet. Åp. 3, 21.