Kalt til samfunn

Kalt til samfunn.

Gud er trofast, han ved hvem I blev kalt til samfunn med hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. 1. Kor. 1, 9.

Tenk, samfunn med Jesus Kristus, hvor stort og herlig. Ja, Gud er mektig til å rense og frelse oss fra all synd og verdslighet slik at vi kan bevares i et uavbrytelig og inderlig samfunn med ham.

La oss f. eks. tenke oss samfunn med Paulus, om vi skulle vandre sammen med ham fra morgen til kveld. Han ville aldri kjenne virkelig samfunn med oss om vi ikke av hjertet tok del med ham i hans kamp og lidelser for den enkeltes frelse. Det ville ikke bli pusterom for kjødet eller minste tid til å tenke på seg selv om vi skulle bevare det samfunnet.

La oss tenke oss hvordan vi ville trives i samfunn med Johannes fra morgen til kveld. Den som ikke elsker, blir i døden, sier han, og hver den som gjør synd, er av djevelen. Så han urettferdighet, slo han fast at de ikke var av Gud, men var djevelens barn, og at de med skam ville stå tilbake når Jesus kom.

Skulle du ha samfunn med Jakob, så nyttet det ikke bare å tale en hel del vakkert om kristendom, om alt det en burde gjøre og ikke gjøre. Nei, han ville se for sine øyne håndpåtagelige bevis for din tro ved gode gjerninger fra morgen til kveld. Han ville prøve din tunge om den bare sto i forbindelse med den ene søte, gode kilde, visdommen der ovenfra. Ellers ville han regne din gudsdyrkelse forgjeves, og langtfra kunne han ha samfunn med deg.

Hva tror du, søster, det skulle til for å ha inderlig samfunn med Tabita? Ja, tenk lenge og vel over det. Se Ap. gj. 9, 36—42.

Jesus kom nettopp til verden for å frelse menneskene inn til enhet og samfunn, og han fremholder dette som kjennetegn på sanne disipler at de har innbyrdes kjærlighet. Sanne disipler er ikke slike som ønsker å holde endel av det Jesus har befalt, men det er de som holder alt hva han har befalt, og som gjør andre til disipler ved å lære dem det samme. Det er alene ved å holde alt det som Jesus har befalt, at disiplene kan forenes til ett, ja fullkommet til ett, likesom Faderen og Sønnen er ett. Men denne fullkomne enhet kunne ikke bli til virkelighet før den Hellige Ånd ble sendt på pinsefestens dag, og Kristi kjærlighet ble utøst i deres hjerter. Derfor heter det Åndens samfunn. All slags samfunn utenom dette er dømt til å mislykkes.

Jesu befalinger og lover er livets Ånds lover, som frigjør fra allslags selvisk styggdom og forener disiplenes hjerter. — Jesus setter slik pris på enhet og samfunn, så om bare to og tre kommer sammen og er enige om å be om en ting, så vil han møte opp midt iblant dem og bønnhøre dem. Tenk da når en hel forsamling er blitt til ett, fast forenet i samme sinn, samme tale og samme mening?! Ja, der flyter velsignelsen.

Likesom kjennetegnet på de sanne Jesu disipler er at de elsker ham og holder hans bud og har inderlig samfunn med hverandre, så er kjennetegnet på de falske og villfarne at de påberoper seg nåden og blodet så fort de hører tale om å holde Jesu bud og befalinger, og at de ikke har innbyrdes kjærlighet og samfunn. — Satans store mesterverk i den religiøse verden er at han har klart å skille nåden og blodet fra Jesu bud og befalinger. Resultatet er også splid og spetakkel, storaktighet og verdslighet alle vegne midt idet man taler og synger om blodet og nåden. I dag er det ikke snakk om en og annen skamplett på evangeliet, men omtrent hele den religiøse verden er en eneste stor skamplett, og mon jeg skal finne troen når jeg kommer tilbake, sier Jesus.

Med lovløshet følger ufred, stridigheter og alt ondt. Når den lovløse åpenbares og tar makten på jorden, blir det derfor så redselsfullt som det aldri har vært.

Ved lydighet mot Jesu bud oppstår det et velsignet Åndens samfunn, og alt kommer i rette skikk. Det blir tusenårsrike på jorden når Jesus kommer og tar makten sammen med sine hellige, de som har vært lydige mot hans evangelium. Det blir et fredsrike fylt med herlighet, fordi folkene da skal rette seg inn etter de vise og gode lover som utgår fra Jerusalem.