Dø som hvetekorn

Dø som hvetekorn.

«Således er da døden virksom i oss, men livet i eder.» 2. Kor. 4, 12.

Det ser ut som om Paulus og korintierne skulle gå hver sin vei, men vi forstår at det ikke er tilfelle. Han hadde jo fått dem med seg på livets vei, selv om det gikk tregt.

Jesus sier: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt. Joh. 12, 24—26.

Når hvetekornet dør, så vokser det frem nye korn. Da kan det som dør, si til de som vokser frem: «Således er da døden virksom i meg, men livet i eder.» Det er jo en stor glede at livet er virksomt, så nye hvetekorn vokser frem.

Det tar tid for å bli hvetekorn, og det må være modent for å ha spireevne. Det er mange av dem som livet er virksomt i, men det er få som døden er virksom i.

En kan høre på vidnesbyrdene at omtrent alle er på vei til å bli hvetekorn. Deres vidnesbyrd dreier seg om dem selv. De er i kamper for sin egen del, for å ha det godt og for å få seier. Når det da lykkes for dem, og de priser Gud, så er livet virksomt. Alle fryder vi oss over det hvetekorn som vokser frem. De får lys, og deres gjerning lykkes. De er på vei til å bli en medarbeider — et hvetekorn.

Når du hører en medarbeider vidner, da hører du aldri noe om hans personlige vanskeligheter, eller at det nu har skjedd det eller det med ham. Han hører hva Ånden vil ha sagt til menigheten, og bare det ønsker han å tjene med. Han tenker ikke på seg selv. Hva Gud har gjort for ham, det ligger i ånden. Ingen tviler på at han har seier, eller at han er lykkelig. Han behøver ikke å si det, men derfor kan han si det, for å prise Jesu navn i en stor forsamling.

«For vi gleder oss når vi er skrøpelige, I derimot sterke, dette beder vi og om, at I må bli fullkomne.» 2. Kor. 13, 9.

Når man er på vei til å bli modent korn, da gleder man seg i den styrke Gud gir til å ordne opp og beseire, og tanken gjelder fremdeles deres egen person og deres saker. De blir sterkere og sterkere i Kristus. Men nu skal de begynne å glede seg over at andre er sterke, og de selv er skrøpelige. Ikke en skrøpelighet hvor man synder og ikke makter å gjøre Guds gjerning, men den skrøpelighet at man ikke synes for menneskene. At man ikke blir i deres øyne som helten der gjorde storverket, men det blir den man hadde født med smerte og hadde formant og undervist, som gjorde heltedåden. Der dør man som hvetekorn. Få tenker på det kornet som dør, men de beundrer det akset som vokser frem. Det kan æres av mennesker. Men ingen menneskelig sans forstår å ære det korn som dør. Derfor sier Jesus: «Om noen er min tjener, han følge meg» — nemlig i hvetekornsdøden. Det er i dypeste forstand å være Jesu tjener. Og videre: «Om noen er min tjener, ham skal Faderen ære.» Det er bare Faderen som forstår å ære slike.

Det har fremstått ledere ned igjennom tiden som Gud har brukt til dyd og dåd, og de har ledet store bevegelser. Men de har ikke forstått å dø som hvetekorn, og når de har falt bort, blir de æret som bevegelsens stifter og som den Gud brukte til store ting; men de har bare fått tilhengere, ikke etterfølgere. De stod der som det store tre, og når det falt bort, ble det et stort tomrum som ingen kunne fylle. Det var ikke blitt modne korn som hadde spireevne i seg. Kraften og livet dør ut, og så blir det bare en organisasjon igjen av den livskraftige vekkelsen.

Dette gjentar seg i større og mindre format. Den dypeste årsak til dette er at man søker ære av mennesker. Skal en gå inn i hvetekornsdøden, er det bare Faderen som kan ære en, og det har man ikke tro til.

Det gamle menneske må dø om en vil bli hvetekorn — en medarbeider. Men en må dø som hvetekorn for i sannhet å følge Jesus og bære frukt.