Israel

Israel.

Herren ordnet det slik at jeg fikk følge min mann til Israel sommeren 1950. Det er kommet for meg at jeg burde dele med flere av vennene det som jeg fikk inntrykk av at Gud særlig ville vise meg under denne reisen. Det ble for meg to bestemte ting. Jeg fikk oppleve at læren holdt, for gjennom adskillige vanskeligheter som oppstod under selve reisen, fikk jeg ved Guds godhet tilegne meg mer av den prøvede tro. Den andre tingen var at under selve oppholdet i Israel fikk jeg ved å se og høre noe av det som skjer dernede i dag, en levende forvissning i mitt hjerte at Herren kommer snart.

Jeg tør ikke grave mitt pund ned i jorden, derfor forteller jeg dere dette. I Israel, og da særlig oppe i Jerusalem, ble det sagt at en kunne ikke røre ved religion eller politikk uten å komme i berøring med begge samtidig. Luften var likesom ladet. I Jerusalem bor de fleste ortodokse. Vi kunne stå på den jødiske siden i Jerusalem og se ned på tempelplassen, som ligger på arabisk område. Der så vi den store kuppelen på Omar-moskeen, som er arabernes nest største helligdom og som hviler over det sted hvor jødenes brennofferalter stod. Stedet er nok like hellig for araberne som for jødene, og hører inn under den ca. tiendedel av Jerusalem som jødene enda ikke har fått tilbake. Jeg kan huske en jøde sa: Hvorfor skal araberne ha tempelplassen, den er jødenes fra gammel tid, og vi må få den tilbake. — En fikk dog helst inntrykk av at jødene var forsiktige med å uttale slike ønsker høylydt. Det er jo stort hva de allerede har fått av det gamle Palestina. Blir muligheten utnyttet i Israel, regner en med å kunne ta imot ca. 1/4 mill. nye innvandrere årlig. Israel er omtrent som Hedmark fylke av størrelse og har nå ca. 1 1/4 mill. innbyggere.

Vi traff jøder som innså at Herren stod bak kolonisasjonen av Israel, men jeg tror nok at de fleste mente at Israel vant krigen mot de overmektige arabere i kraft av seg selv, og at deres egen dyktighet og slit bygger landet. Men jeg må si at Gud skapte kjærlighet til jødene i våre hjerter. En gikk likesom dernede og var grepet av det underet som skjer: Israel vender hjem på Herrens befaling, selv om ikke alle forstår at det er det som skjer. Også det jordiske Israel er i Herrens hånd.

Vi hørte om jøder som hadde hatt for store forhåpninger da de kom til Israel. Skuffet over klima, for store arbeidsanstrengelser eller andre ting, prøvde de å få reise ut av landet igjen. Men for alle dem som var kommet i store flokker på gruppepass, var dette ugjørlig. De må bli i Israel. Det som mest interesserte meg, var ikke å besøke kirker, som det jo er i massevis av, bygget av de forskjelligste trossamfunn. Jeg lengtet mer etter å få vite hvor langt det er inn på tiden for Herrens komme.

Det er et under det som skjer dernede i dag. Det er en utrolig vekst og fart i alt. Vi stod en dag og så på noen trær som vi anslo til å være 10—15 år gamle. «De er plantet for 3—4 år siden,» sa jødinden som fulgte oss. Poteter høstes ved kunstig vanning 3—4 ganger i året, kløver 6—7 ganger.

Det er ikke mange kristne jøder i Israel. Selv om det fra de styrendes side blir fremholdt at de skal likestilles med de ufrelste jøder, så vil de lett bli sett ned på av sine egne.

3—4 ganger oppsøkte vi regjeringens rådgiver i religiøse spørsmål. Da han ble spurt om han kunne tenke seg at de kristnes Messias og jødenes Messias ble en og samme person, så svarte han at det kunne han godt tenke seg at det ble. Han sa og at: «Vi jøder har mange komplekser, men dere må gi oss tid så vi kan bli kvitt dem.» Jeg kom da på den tanken: Mon det er forherdelsen som hviler over Israel, som han kaller komplekser, og som hindrer ham i å tro? Siste gang vi oppsøkte ham, bad han min mann om å sende seg kirkelige nyheter fra Norge. Jeg kan ikke, for jeg er uomvendt, sa min mann. Min kone kan heller ikke, for hun tilhører ikke noe kirkesamfunn. — Det ble da gitt meg anledning til å fortelle ham om den levende Guds menighet — og hva jeg kjente til av den Hellige Ånds samfunn. På slutten av vår samtale sa han: «De er altså av kjetterne. Luther var også en kjetter. De beste mennesker er ofte kjettere.» — Lovet være Gud for det lys han lar skinne i menigheten!

Israel hindrer ikke på noen måte jødene i å vende hjem. Statsministeren har uttalt: «Vi tør ikke hindre jødene i å vende hjem, for vi tror vi lever i Messias’s dager.» De ca. 40 tusen Yemen-jøder som er kommet hjem fra Saud-Arabia, regnes for å være de mest ortodokse. Yemenjødene leser sin Talmud like godt fra begge kanter. Vi så dem ofte fotografert sittende overfor hverandre med boken i fanget mellom seg. Barna blir opplært i Guds ord hos de eldste fra de er ganske små, uten ellers å få noen annen boklig lærdom eller undervisning. En sier om dem at de vil bli som en sprøyte i blodet på jødedommen. Inspektøren for en stor immigrantleir ga oss denne karakteristikk av Yemen-jøden: «Yemen-jøden er fremfor de andre innvandrede jøder, intelligent, enfoldig og påtrengende. — Påtrengende er han i den grad, at hvis f. eks. en Yemen-jøde ber om å få noe av meg, og jeg svarer ham: «Nei, du får det ikke,» da trenger han inn på meg like fullt inntil jeg til slutt sier: «Se å dra deg vekk, du får ikke noe!» — Så svarer bare Yemenjøden: «Jeg kan da ikke dra meg vekk, når jeg vil ha noe av deg!»

Mer og mer søker man i Israel tilbake til det opprinnelige. Således er det blitt vanlig at de innflyttede jøder tar hebraiske navn i stedet for sine tidligere navn.

Da en tilreisende verdenskjent jødinne averterte at hun ville lese opp fra det gamle og fra det nye testamente, ble hun innkalt til møte hos noen innflytelsesrike menn i Jerusalem, hvor man bad henne om ikke å lese fra det nye testamente. Hun gjorde det likevel. «Det var aldeles stille i salen, da hun leste fra det nye,» sa den jødiske fruen som fortalte oss dette. Men fruens mann sa til henne: «Nu røbet du statshemmeligheter. Dette ville ikke jeg ha fortalt.» — En kan kanskje si det slik: Den gamle jødedom strekker ikke til for mange. De lengter etter noe annet og bedre, men kanskje er det nu som den gang: De som ikke selv vil inn, de søker hindre andre i å komme inn. Dette kan man ikke i dag så åpenlyst bekjenne. Israel er et fattig land under oppbygging, som også trenger støtte fra den kristne verden.

På spørsmål om ikke Israel har rike oljekilder, det er jo det de krigførende land sukker etter, ble det svart oss: «Israel vil ha økonomisk fordel av sine oljekilder, men ingen politiske fordeler, for dette landet som er så rikt på mange måter, vil stormaktene kaste seg over om de visste hvilke verdier det er skjult her.»