Guds ord

Guds ord.

Hebr. 4, 12. Det er alene de levende Guds ord som er mektig til å trenge inn til det skjulte hos mennesket og gjøre sin velsignede gjerning. Guds ord er som en ild og en hammer. Det alene formår å smelte der inne i hjertet og sønderslå det hårde og stive.

Paulus formaner derfor til at Guds ord må bo rikelig iblant oss. Våre vidnesbyrd på stevner og møter bør være knyttet til et Guds ord som er blitt levende for oss. Vi har kanskje lest og hørt mangfoldige ganger om tålmodighet, men plutselig en dag i en viss situasjon, så blir dette med tålmodighet så merkelig levende for oss. Det er noe som trenger igjennom og løser opp noe langt inne i hjertet og fyller oss med fred og glede idet vi tar imot det. Når vi så står opp med dette på et møte eller tar det frem for en bror eller søster, så er det levende og kraftig og trenger igjennom. Det blir i sannhet mat, det er såkorn med spireevne i seg, og tålmodigheten begynner å vokse frem hos både den ene og den andre.

«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Joh. 1, 1. Det er Gud selv som fødes frem i oss ved sannhetens ord. Vi blir evighetsvesener med en urokkelig glede og fred. Vi blir en avglans av Guds herlighet, og denne stråler frem fra oss i form av tålmodighet, sannhet, rettferdighet, kjærlighet, mildhet, gavmildhet, godhet osv.

«Herre hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,» sa Peter. Ja, må det evige livs ord også ha en slik dragende makt på oss, så vi ikke har noen eller noe annet å vende oss til.

«For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem, og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg, og de har trodd at du har utsendt meg.» Joh. 17, 8.

Jesus mottok levende ord fra sin himmelske Fader og levde dem ut i sitt daglige liv, og han gav dem videre til sine disipler som også levde dem. Disse forkynte dem videre til folket, og det står at Guds ord hadde fremgang og utbredte seg. Tallet på disiplene i Jerusalem øket sterkt, og en stor mengde av prestene ble lydige mot troen. Ap. gj. 6, 7 og 12, 24.

Det er bare de levende Guds ord som formår å føre mennesker til troens lydighet. Det var lydigheten mot Ordet som interesserte apostlene, ikke bare at de fikk høre.

«Og hans ord har I ikke blivende i eder,» sa Jesus til jødene. Joh. 5, 38. Hvor velsignet er det ikke å ha Guds ord blivende i seg under alle livets forhold. En er da som Sions berg som ikke rokkes, og blir aldri motløs og forsakt.

«Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» Salm. 119, 105. Har vi ikke denne lykten fremfor oss, så er det umulig å finne stien, og vi tumler om i mørket med uro og angst i hjertet under alle livets vanskeligheter. Hvor fredfullt og trygt det er å vandre med denne lykten. De levende Guds ord lyser opp under alle vanskeligheter. Vi finner stien gjennom det hele, og vi kan alltid si Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. Ef. 5, 20.

Det er intet å undre seg over når det står: «Jeg gleder meg over ditt ord som en som finner meget bytte.» Salm. 119, 162. Vi har ikke større bytte eller rikdom enn de Guds ord som er blitt vårt liv. Alt annet brenner opp.

Paulus kom ikke med mesterskap i tale, men han forkynte de enkle, uforfalskede korsets ord. Han var hos dem i skrøpelighet og i frykt og i megen beven forat han kunne frembære de rette ord i rette tid. Han visste at intet annet kunne utrette noe med menneskene enn de levende ord som ble gitt ham ved den Hellige Ånd. Disse ord brant i hans eget hjerte og begynte å brenne i andres hjerter. — Ja, må allslags mesterskap i tale forsvinne, og må vi dele de levende Guds ord med hverandre. — Det er ved disse sannhets ord vi fødes til å bli en førstegrøde av hans skapninger. Jak. 1, 18.