Vær ikke overmodig, men frykt

«Vær ikke overmodig, men frykt.»

Hva skal jeg være bange for, frykte for, passe meg for? For å synde, for å mishage Gud, for å komme til å bli tilbake når Guds vredes skåler skal uttømmes over jorden istedenfor å bli med Jesus inn til herligheten når han nu snart kommer for å hente sin brud; ja, jeg skal frykte for å bli forkastet.

Fremfor alt bør jeg flykte for overmot, for om det får rum i meg, da er mitt fall sikret. Hovmot står for fall. Bare ydmyke mennesker og de som ydmyker seg, får nåde. Kun dette er å holde seg til Guds godhet, og da skal jeg bli stående, ellers blir også jeg avhugget. Hvor gudfryktig jeg enn har levet før, står jeg for fall den dag jeg får store tanker om meg selv. Da nytter det ikke med noe som helst annet. Fryktelige alvor! Gud godtar intet som helst annet istedenfor ydmykhet. Den dag jeg er blitt overmodig, er han som før var med meg, blitt min motstander. Da er jeg falt i djevelens snare. Noe verre kan ikke times et menneske.

Ved Korahs gjenstridighet, Judas 11 og 4. Mos. 16, har Gud fra gammel tid statuert et fryktinngydende eksempel til skrekk og advarsel for alle menigheter ned gjennom alle slekter og tider. Dette eksempel burde være nok for alle; men det har dessverre ikke vært nok for alle.

Korah, Datan og Abiram med hustruer og barn og alt hva deres var gikk rett under idet jorden plutselig åpnet seg under dem og slukte dem fordi de fikk store tanker om seg selv, og derved dristet seg til å sette seg opp mot Moses og Aron. Ja, de «bare» tillot seg å hevde at de også var hellige, så de ville være på like fot med dem. Ja, tenk — bare det!!!

Og 250 aktede menn i menigheten, som holdt med disse tre, ble fortæret av ild som fór ut fra Herren. Og dagen etter knurret hele menigheten mot Moses og Aron idet de mente at det var deres skyld at det var gått så galt med alle disse kjære brødre. Menigheten hadde altså ennu ikke lært av så mektig en anskuelsesundervisning! Og derfor ble Herren meget vred igjen og sendte en forferdelig hjemsøkelse over menigheten, så 14 700 mann døde.

Kan du forstå at det var så farlig? At det skulle gå dem så forferdelig ille? Hvis du selv er ydmyk, da forstår du det. Da kjenner du det i ditt indre. Men om du med din beste vilje ikke er istand til å begripe det, da vokt deg; for da er du ikke så langt unna å være dem lik.

«Frykt!» står det. Ellers «vil han heller ikke spare deg». Rom. 11, 21. Det er ingen selvfølge at du blir stående, eller at du får bli med Jesus når han kommer. Tvert imot! Samme dødsens alvor i neste vers: «ellers skal også du bli avhugget.»

«Se da Guds godhet og strenghet», står det. Vår tids skjøgedom har tatt overhånd i den såkalte bekjennende kristenhet. Det er gått som det er forutsagt i Åp. 18, 23: «alle folk ble ført vill ved din trolldom.»

Og denne trolldom har virket slik at nesten ikke noen av alle de tusener som bekjenner sin tro på Jesus og hans forsoning, ser noe annet av Guds godhet og strenghet enn godheten. Strengheten ser man ikke. Derfor ingen frykt! Det er blitt en selvfølge at alle som påberoper seg forsoningen «på blodets regning», går til himmelen hvor ugudelige de enn er i sitt liv! — — —

Gudsfrykt eksisterer praktisk talt ikke på jorden i dag. Istedenfor en ren jomfru, med enfoldig troskap, er det praktisk talt bare utroskap alt ihop blant dem som kaller seg kristne, hvorfor også all verden spotter dem, og det ikke uten god grunn.

Denne skjøgekristendom er det ingen som helst grunn til å tale vakkert om. Tvert om! Den har hovedskylden for all elendigheten på jorden i dag. Og når den får sin vel fortjente dom, da skal alle hellige, alle som frykter ham, både de små og de store, juble av glede for Guds åsyn.

De ugudeliges jubel er kortvarig, står det skrevet; men de helliges, de trofastes, jubel varer gjennom evigheters evigheter. La oss trøste og styrke hverandre med disse ord!

Hjertelig takk, alle hellige, trofaste og dyrebare venner! Uopphørlig takk, i tid og evighet, for eders ekte og gode brorskap!