Nøkkelen til bergprekenen

Nøkkelen til (eller ånden i) «Bergprekenen.»

I all alminnelighet anser man det for avgjort at det er umulig for de «troende» å praktisere hva det står i den såkalte Bergpreken. Men man tar skammelig feil.

Har man først fått nøkkelen, kan man gå inn i dens ånd og mening og innhold, og med glede og frimodighet leve et slikt opphøyet og herlig liv, Gud til ære og mennesker til gagn.

Juniperus, en av Fransiskus’ etterfølgere, har gitt et fullkomment uttrykk for «Bergprekenen»s ånd og mening, og dette var hans grunnregel (livsregel):

Alt jordisk er intet uten for så vidt at det tjener kjærlighetens lov.

Dette vil f. eks. si at det store ved pengene og alt det jordiske, det er å gi det bort. Det store ved å ha en meget god seng, det er å la andre få hvile og sove i den. Da er det til tjeneste for kjærlighetens lov. Ære være Gud!

Ja, at alt jordisk er intet, kan endog sies å være et meget svakt uttrykk. For det er i stor utstrekning verre enn intet, slik som den vise og elskelige og til det ytterste oppofrende apostel Paulus uttrykte det i Filip.brevet:

«Ja, jeg akter og i sannhet alt for tap», «og jeg akter det for skarn.»

At man synder, kommer alltid av at man er så formørket at man ser noe stort i det jordiske som man vil oppnå. Det er stort og kjært i ens øyne, man «ser det slik», og det i den grad at man ikke unnser seg for å synde for den saks skyld. Just derfor lyver man, gjør urett, er ubarmhjertig, blir vred, hissig og bitter, gjengjelder ondt med ondt, orker ikke å gi bort eller låne bort, eller ettergi andres gjeld. Av samme grunn er man furten og fornærmet, støtt og såret; for man «ser» noe stort i å bli æret og tatt hensyn til og bli godt behandlet. Man er dum nok til det, vantro nok til det! Av samme grunn skiller man seg og gifter seg igjen. Ja, hvor usigelig meget synd kommer det ikke av at man er så forblindet at man «ser» noe så veldig stort i det annet kjønn. Bare for den saks skyld alene er jo verden full av all slags synd, like til at man blir sinnsvak eller begår mord og selvmord. Det hele er en heksedans i mørket. Det hender jo så ofte at man føler det slik at man orker ikke å leve hvis man ikke får denne eller hin til ekte, og enda hyppigere at man ikke synes man kan holde ut, just fordi man har fått den man ville.

Synden forsvinner nærmest som dugg for solen når man tror Guds ord, når dette blir levende for ens hjerte. Da får man alene se Gud, Jesus Kristus, det himmelske, evige og udødelige. Kristi sinn og dyder, den guddommelige natur, Guds vilje o.s.v. stort og alt annet som intet eller endog som noe som er verre enn intet.

Da kan man holde «Bergprekenen» av hjertet, med glede. Da kan man av hjertet si som apostelen Johannes: Hans bud er ikke tunge!!!

Nu kan vi se litt på «Bergprekenen»s ikke tunge, dyrebare livsens bud. — Livets ånds lover i Kristus Jesus. Hvorfor skulle jeg ulovlig skille meg fra min ektefelle? Det store og herlige ligger jo absolutt ikke i å komme bort fra de pinlige vanskeligheter, i å unngå det onde og «ufordragelige» hos ektefellen, men just deri å forbli på min post og aller mest i å gjengjelde ondt med godt. Og når dette er herlig, gjelder det jo nettopp å forbli der. Dette er jo meget lettfattelig for alle som elsker det som er i Kristus.

Gi bort og låne bort uten å vente eller få noe igjen av dem som mottar det, og det i stor stil og i det uendelige, kan neppe bli noe så uoverkommelig, vanskelig eller umulig når jeg — som rett er — anser det hele for intet. Hvor meget har jeg så (åndelig talt) gitt bort, lånt bort eller tapt???

Hvis det å gjøre således i seg selv gir evig lønn og herlighet, og endog her på jorden gjør meg meget salig, og dessforuten medfører at Gud tar seg ekstra godt av meg og gir meg syvfold igjen, som Sirak sier — hvor blir det så av den uoverkommelige vanskelighet??? Det som andre kaller vanskelighet, det blir for deg med det himmelske syn på tingene — idel fordel og vinning både i tid og i evighet!! Lovet være Gud og hans herlige evangelium!!!

Og hvor blir det av vanskeligheten med å springe av fryd når noen kaster mitt navn fra seg som noe ondt og lyver allehånde ondt på meg, når ære av mennesker ikke veier noe i vektskålen, men bare den ære som Gud gir, og når Gud gir meg stor lønn i himmelen for min troskap mot ham, selv om alle mennesker forkaster meg?

Og hvorledes blir det med vanskeligheten ved å vende det annet kinn til når man har fått et slag på det ene kinn, når det å slippe vanære og lidelse ikke er det store, men det å overvinne det onde med det gode, og det å slippe lidelse og vanære gjennom evigheters evigheter!?

Og hvorfor skulle jeg bruke sakfører for å berge mine penger eller eiendeler, når deres sanne verd er lik null, eller endog enda mindre. Man bruker vel ikke sakfører for å oppnå et tap???

Og hvorfor noe vanskelighet med å elske sine fiender? Det er da ingen som bedre kunne trenge kjærlighet enn dem! For de må da ha det meget ondt?! Stakkars dem. — — —

Og således med det hele!

Nu har vi ånden i det!

Hold fast på den!

Med andre ord: Likesom Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden», således må også vi tenke, tale og handle. —

Ære være Gud! i det høyeste.

Eders lykksalige bror og medtjener.