Stevnereferat: Sommer 1949 - Nesbyen

august 1949

Nesbystevnet.

Gud velsignet stevnet rikelig på enhver måte. Vi var samlet ca. 800 venner fra forskjellige kanter av landet og fra Danmark og Sverige. Særlig gledelig var det at det kom en bil med venner helt fra Lycksele i nord-Sverige. Br. S. Bratlie hadde nylig vært der og hatt endel bibeltimer. De ble da grepet av Ordet og fikk lyst til å reise den lange vei til stevnet for å møtes med venner som var gått inn for et sådant liv og en sådan lære. De gledet seg i samværet med vennene og deltok i bønn og vidnesbyrd. Må Gud mektig styrke og velsigne enhver av dem og oss alle nu i denne siste tid, at Guds arbeide kan lykkes med oss.

Guds mat ble rikelig servert på stevnet. Det er velsignet med kraftige og jublende vidnemøter hvor man priser Gud for frelsen og for de ord man har hørt, men enda mere velsignet er det når denne jubel har stått sin prøve i dagliglivets mange fristelser, så en er blitt skikket til å frembære Guds mat — kanskje i all saktmodighet for Herrens åsyn. Men ikke alle øyner denne fremgang. Stort er det med all den ungdom iblant oss som vokser frem i Herren, og som virkelig har fått kjærlighet til Kristus så de holder hans bud.

Vi skal her gjengi noen utdrag fra br. Aslaksens vidnesbyrd: Avleggelsen av det gamle menneske. Hva har man igjen når man ved omvendelsen har avlagt enkelte synder og laster som har plaget en? Resten — hele det gamle menneske og hele helliggjørelsen, som først begynner etterat jeg har avlagt det gamle menneske. Det gamle menneske er dødsdømt, ved tro avlegger jeg det, ikke bare noen av dets gjerninger. Når mannen er borte, så er selvfølgelig også gjerningene borte. Se Kol. 3, 9 siste setn.

Det g. m. bærer svært meget frukt, men den er bitter, sur og avskyelig. «Jeg vil», «jeg liker», «det gjør jeg aldri», den mannen er borte, og dermed hans gjerninger. Den som hater det gamle menneske, avlegger det. Er man urettferdig, forfengelig, fornærmet o.s.v., så er det bevis på at d.g.m. lever og blomstrer, man har ikke avlagt det, og hele den furtne mannen er i behold.

En er interessert i å få det fint og moderne og kjøper og kjøper. Det er havesyke, avgudsdyrkelse, rene ugudeligheten. Det nye menneske er derimot ikke istand til dette. Verden er full av fattige, syke, forgjeldede folk, og så skulle vi bare tenke på å leve oss selv?

Det er virkelig herlighet å få avlagt det g.m. noe av det mest fordervelige som eksisterer, er at man misliker hverandre og har imot hverandre. — La oss regne med at vi har ganske kort tid igjen, og la oss ta det dødsens alvorlig. — Kan du si av hele hjertet: Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv? — Er du opplyst og ikke vil, så kommer du til å angre på det som Judas.

Baktalelse. Jeg har et dødsens alvorlig budskap. Gjør ditt hjerte klar til å ta imot. Hele livet, hele frelsen er krig. Satan har et fryktelig våpen, og det er baktalelse. 3. Mos. 19, 16—17. Det er skyggen, hva er så lyset?!

Den som baktaler, står sin neste etter livet. Du mener det ikke slik, men du gjør det. Det er drøyt å stå sin neste etter livet i vanære. Det er uaktsomt drap. Du dreper din neste. Du ville ikke, men du gjør det. Fordi du er ond, bakt. du. Du skal ikke bakt., men du skal gå til din neste i kjærlighet og irettesette. Da har du vist i gjerning at du elsker. Hvor mange ganger har du talt til dem som har gjort galt, ofret livet ditt? Skriv opp i en bok streker for hver gang du har irettesatt og for hver gang du har baktalt. Det blir stor forskjell og viser hvor stor fordervelsen er. Vi er noen feige stakkarer som berger livet istedenfor å sette det til, feige uslinger. «Du usle makk», kjekk som en krigsmann på baken og feig som en usling i ansiktet.

1. Tim. 5, 13. Tal vel om din neste, ellers ikke et ord. «Kappes om å hedre hverandre.» Baktale betyr talt bak istedenfor foran. Man befatter seg med uvedkommende ting — Jak. 4, 11—12. Tenk å bakt. sine egne dyrebare brødre? Det får være måte på uaktsomt drap. — Baktaleren blir rammet av Guds dom, og derfor er det at så mange ikke har noen vekst og fremgang i Gud. De ydmyke gir Gud nåde. Med samme dom du dømmer, skal du dømmes igjen. Hva kommer du så til? Kast deg på ditt ansikt, legg hånd på din munn, si: Kanskje det enda er håp for meg. Tenk, uten å være oppmerksom på det har man opphøyet seg selv til skyene og har samtidig vært en manndraper, en brodermorder. Den som baktaler, dømmer loven. Gud ødelegger dem som opphøyer seg selv; men de ydmyke frelser han.

1. Kor. 5, 9—13. Her er lysets dom. Støt da den onde ut! Hvem? Jo, de som baktaler. Vi har vært for slappe; men nu er endens tid, nu lysner det. Den som pleier å baktale, skulle med rette ha vært utstøtt av menigheten — ikke den som en gang er falt i det, han er ikke en baktaler. En har ikke sett det alvorlig nok og talt alvorlig nok om det. Før en støter ut, må det advares. Det har vært alt for slapt med advarsler både på tomannshånd og ellers. De som faller av og til, må holde seg nær Gud så de aldri faller mer. — Se også 1. Kor. 6, 8—10. De skal ikke arve Guds rike. Far ikke vill, mine elskede brødre og søstre! De som baktaler, blir kastet ut fra Guds rike og blir stående igjen når Jesus kommer.

Har du en dyp og oppriktig lengsel etter et rent og rettferdig liv, da frelser Gud, og det grundig. — La oss selv gå helt inn for dette og så lære andre.

Guds lover for rike og fattige. «Alt jordisk er intet uten for såvidt det kan tjene kjærligheten.» En må få ånden i Bergprekenen. Luk. 6, 34—38. 5. Mos. 15. Vi ærer Gud ved å ha tro og tillit til ham og forakte alt utenom ham. Se tredje ord i vers 10. Så velsignet ånd i dette ordet «gjerne». Be om å få «gjerne» inn i din tanke, inn i din kropp. Dette er skyggen, det er et omrits av Kristus. Se Sirak 29 og 5. Mos 15, 10. Den rike skal holde seg til Guds lover for de rike, og den fattige til Guds lover for de fattige. En skal ikke låne annet enn til nødtørft. Mange har store forretningsplaner og ønsker seg bil, båt, hus o.s.v. Det må ikke være noe krav til andre.

S. Bratlie: Tuktemestere og fedre. Det er stor forskjell på tuktem. og fedre. Det er noen som vet hvordan det skal være, men kommer ikke i det forhold som de som har avlet sjelene. Noen mener seg å vite noe og vet det dog ikke Gal. 6, 2—5.

Det kan være noen med nådegaver som står på sine hjemsteder, de mener seg å vite hvordan det skal være og vil være læremestere. Men de har ikke født noen inn i menigheten, og det ville være godt om de ville prøve sin egen gjerning. De tar seg for stor myndighet, og ingen får tillit til dem. De tar ikke del i den smerte å føde sjelene, så Kristus kan vinne sin skikkelse i dem. Disse læremestere er langt borte; for sjelene sitter og forventer pryl istedenfor næring. En kan skille tuktemestrene fra fedrene ved å se om staven blomstrer. Det var dens stav som blomstret, som Gud ga embete. Det var bare Arons stav som blomstret. Får du ikke staven din til å blomstre, så er det ikke rare greiene. Undersøk om du tykkes deg å være noe. Kom ned på plassen din så du blir elsket av dem du gir næring. Om du da tukter, er du like meget elsket; men de som tukter og ikke kan gi mat, er langt borte. Hvor mange gir du åndelig mat på hjemstedet, hvor mange har du hjulpet, hvor manges byrder har du båret? Ved at du ikke har kjærlighet, blir du nærmest en fiende. Det gjelder å finne sin plass i Kristi legeme der enhver er satt, så skal du bli en tjener i menigheten.