Stevnereferat: Påske 1949 - Oslo

Påskestevnet

i Oslo var en veldig samling av venner fra hele landet. Ca. 8—900 var samlet til møtene. Fra Bergen møtte ca. 45, fra Stavanger 78, fra Kristiansand 30 o.s.v.

Tilstrømningen vidnet om, og gav en klar forståelse av den helliggjørelsens vekkelse som gjennomstrømmer menighetene på et hvert sted. — En bereder seg til Jesu komme.

Fra Sverige og Danmark møtte også flere venner som med iver gjorde et velsignet innslag i møtene. En mektig ånd hvilte over stevnet. Ordet ble forkynt i visdoms åpenbarelse og kraft. Lyset fra helligdommen overveldet den enkelte og belyste unge og gamle, så enhver fikk se sin elendige og fattige tilstand. Og etter Skriftens anvisning kunne den seende begynne å sørge og gråte.

Hovedloven for all frelse stod i Jak. 4, 6. «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» Når det er smått stell med deg og det ikke har lykkes, så har du svaret her. Det er de ydmyke som får nåde. Å være ydmyk er å kjenne sin nød, sin dårlighet. I dyp erkjennelse si: Jeg er mannen som er årsak til strid og ugreier o.s.v.

Som man i verden reklamerer «Kjenn ditt land» og foretar reiser for å oppnå dette, oppfordres også vi til å foreta reiser inn i Skriften, særlig etter to ting. 1. Først bli kjent med alle de ord som kan belyse vår egen dårlighet, på kryss og tvers. Rom. 3 og 7 kan du huke deg godt fast i, samt Jak. 3 om tungen. Helvedes hjul setter tungen i sving. En kobler til helvede i stedet for å være ydmyk. 2. Dernest skal du lete etter alle de ord som kan fortelle deg om alle de dyder som finnes, og sammenligne deg selv med dem. Sammenlign deg med Paulus, ja med selveste Kristus. I en rund sum er det nok svært smått stell. Alt avhenger av hva du tykkes om deg selv. «Som han tenker i sin sjel, så er han.» Å dømme andre er hovmot, å dømme seg selv er ydmykhet. Gud kan ikke la være å gi den ydmyke nåde, likeså lite som han kan velsigne den stolte.

Hele menigheten må komme i den tilstand som de tro tjenere som ventet på sin Herre. Luk. 12, 35—38. Menneskene er forherdet og tror ikke det haster.

De fleste mennesker er besmittet av det store frafall som begynte for mange år siden. Uten å gjøre opp, og rense sitt liv, trøster de seg til Golgataverket. Du må nok bekjenne din synd både for Gud og mennesker, skal du bli fremstilt uten flekk og lyte. Vandring i lyset gir seier over synden. Må vi ved Guds nåde komme ut ifra frafallet.

Tenk etter og gå i deg selv — før Guds råd føder —. Søk Herren alle I saktmodige i landet som holder hans lov — — søk rettferdighet, søk saktmodighet. Sefanias 2, 1—3.

Det ble også talt velsignet om de «første grunner» i Guds ord. Hebr. 5, 11—14. Sennepsfrøet — Hvetekornet. Du dåre! Det du sår blir ikke levendegjort uten det dør. 1. Kor. 15, 36. Det er meningsløst mener Jesus, ikke å ligge stille til en dør. Du må skille deg ut, Luk. 14, 26. Og når denne handling er foregått, er du blitt hans disippel. Da må du oppgi alt det du eier. Dine omgivelser, din handel og vandel vidner om du har gjort dette.

En må vokte seg for å fylle sitt sinn og sine tanker med det jordiske (unødige forretninger). Noa interesserte seg for Arken. Det er deg Gud har bruk for, og ikke pengene dine. Du skal la deg nøye med det du har, det er tilgiften.

Det er en ting vi alle tar for overfladisk og lettsindig — bruken av tungen. I Skriften finnes ikke sidestykke til Jak. 3. kap. hva dette angår. — Et hellig alvor, og frykt, betok forsamlingen da vi ved Åndens åpenbarelse fikk utmalt for våre hjerter alt det onde bruken av tungen kunne avstedkomme. Hva en liten gnist kunne antenne. Sjelemord. Ja, hele menigheter kunne avsvies.

Alt hva en med tungen har sagt galt må tas tilbake før flekken blir borte. — Læreren kan få en ekstra tung dom. Kan vi mestre tungen, kan vi mestre alt — hele legemet. Tungen er en ild. Hvor det er blitt stridigheter i en menighet, er det nesten umulig og rette på det igjen. Det er som kreft som er kommet forlangt. Det er ikke noen særlig trøst at du mente det vel — når helvedes hjul derved er satt i gang. At man etter alt det man har hørt om Gud, ikke kan komme på den tanke å lukke munnen sin for å redde sjeler. Man ser ikke sin egen galskap, men de andres. En bruker ikke ordet «forbannelse» over den andre, men en «hvitkler» den. «Mine brødre dette må ikke være så!» Tungen kan ingen mennesker temme — men Gud kan. Om en bror forlater menigheten, så får jeg undersøke om jeg har skylden. Gjør det gode så du blir beryktet i å gjøre godt.

I Jesu blod har vi adgang inn i Helligdommen. Det er ikke i Abels blod. Jesus har ikke gått veien for oss, men han har innviet den, åpnet den for trafikk. Han er vår forløper. Når Jesus gikk i døden, så vidnet blodet om at et liv var gått. Også vi må ha blodets vidnesbyrd om at vårt liv er gått. Du må miste din rett. Er du død med Jesus, skal du og leve med ham. Det må oppstå en mann på hvert sted som kan gå inn i Helligdommen — og derved bære frem mat. «Når krybben er tom bites hestene.»

Det er to ting du må ha. Kjærlighet og ydmykhet. Ydmyk av hjertet overfor Gud og mennesker. Det kreves av deg at du elsker brødrene, og alle mennesker. Det er ikke nok å si at man elsker, det må være i gjerning og sannhet. Du blir ikke med før du kan tåle de andres urettferdighet. Dette må du ta imot! Du skal be om kjærlighet, og han skal gi deg den. Måtte vi kjenne vår nød og sørge og be. 1. Joh. 4, 20—21 er Skriftens målestokk.

Mange dyrebare vidnesbyrd støttet kraftig opp om det som ble talt av de eldste.

Foruten at flere ufrelste ble omvendt under stevnet, var det også mange som kjente at det var nødvendig å vende om på et nytt blad. Herren utvirket således en uendelighet av frelsesvirkninger hos alle som var tilstede.

Siste møte sluttet med en kraftig formaning om å være tro. En bør ikke stevne etter stevne komme sammen uten at det er skjedd resultater i våre liv. En må komme til en vekst og utvikling i frelsen. En bør heller ikke ved falsk ydmykhet gjøre til intet det verk som Herren har fått utrettet i den enkelte. «Hvert sted I treder på med eders fot, skal høre eder til.» 5. Mos. 11, 24. «Jeg kommer snart. Hold fast på det du har.» Åp. 3, 11.

Gud være takk for et slikt velsignet stevne. Måtte det bli oss alle til evig frelse.