Stevnereferat: Bededag 1949 - Bergen

Bededagsstevnet

i Bergen var en mektig opplevelse for de ca. 2 à 300 venner som var samlet. — Det var som om Gud plutselig åpnet en sluse ved hvert møte. Gamle og dyrebare sannheter ble mere levende og alvorligere for oss enn noen gang før. En har bare til en viss grad forstått at Guds sannheter er skjebnesvangre og alvorlige — men ikke dypt nok. Ved en stadig dypere erkjennelse blir det en dypere forståelse.

Fornærmelse blant Guds folk ble ved Jesu ord belyst som en ufrelsbar stilling å være i. Se Matt. 15, 10—20. At jeg er forarget og sier at det er noe galt med de andre, kan ikke frelse meg. Jesus gav dem ikke et eneste trøsteord, vers 13 og 14. «La dem fare!» Han kom ikke for å hjelpe de som var fornærmet og ikke ville erkjenne. Han kom ikke med medisin for dem som ikke erkjente at de var syke. De friske trenger ikke til lege, men de som har det ondt. Det vil da også være utroskap om vi skulle trøste og hjelpe dem i deres trossige tilstand. «La dem fare» til de omvender seg og erkjenner. «Den hvis vrede er stor, bør bøte; for dersom du hjelper ham, får du gjøre det atter og atter.» Ordspr. 19, 19. — En har sans for det utvortes, er renslige i matveien, men går omkring i årevis og er fornærmet, en avsiler myggen og sluker kamelen. Det er det som går ut av munnen som gjør mennesket urent.

«Hård straff rammer den som forlater den rette sti; den som hater tilrettevisning, skal dø.» Ordspr. 15, 10—12. Det står ikke at han skal trøstes, men dø. Den som sørger over seg selv, skal trøstes. «En spotter liker ikke å bli irettesatt; til de vise går han ikke.» V. 12. Den oppriktige hvis hjerte er rett for Gud, liker å bli irettesatt. Er man fornærmet, så søker man gjerne selskap med andre som er fornærmet og onde. Det er flere søstre og brødre som har forsyndet seg ved å trøste dem som Gud vil skal ha hård straff. «Den hvis øre hører på tilrettevisning til livet, dveler gjerne blant vise.» V. 31. Ordtaket sier at krake søker make. Både fornærmede og fromme søker likesinnede. — Paulus skriver i 1. Kor. 5, 11 om noen en ikke skal ha omgang med, ja ikke engang ete sammen med.

En må kjeppjage hykleri og fariseerskap selv om forsamlingen skulle bli mindre ved det. Å være tro er det absolutt nødvendige. — En må som David komme til den forståelse at det som gjelder, er en sønderbrutt ånd og et sønderbrutt og sønderknust hjerte. Til sådanne kan en si: Elsk Gud av hele ditt hjerte, så kan du gjøre hva du vil. En vil da nemlig ikke gjøre annet enn det Gud vil. — Intet er så vederstyggelig i Guds øyne som å ha et stort «jeg», at man er stor og sterk i seg selv. — Gud bøyer en mann ved trengsler, sykdom, motgang o.s.v. Han trykker sitt segl på advarselen — for å utrydde overmotet hos mannen.

Så ble det talt kraftig om det sanne presteskap og forkynnelsen. 1. Pet. 2, 9. Der står det hva vi alle, fra den største til den minste, er kalt til. En kan ikke lese seg til å bli prest, en må fødes til det. Er vi prester, så må vi også gjøre prestetjeneste, som består i å forkynne Kristi dyder. Når det står «hans herlighet til pris», så betyr det hans sinn og vesen til pris eller alle hans dyder til pris. Etter hvert som enhver av oss forvandles, så tiltar forkynnelsen av hans dyder fra herlighet til herlighet. Knusningen er et middel og frembringer herlighet. Det vesentligste ved tjenesten er at jeg selv blir forvandlet så jeg eier de dydene jeg skal forkynne. Må vi bli heftig grepet! Krig imot udyder! Jag etter dyder! Slutt med den klokkertjenesten bare å si ja og amen. Predik Kristi dyder!

Avguderiet, havesyke og pengekjærhet ble kraftig angrepet.

En alvorlig frykts ånd la seg over våre hjerter da det ble talt om og dvelt kraftig ved lederen (engelen) i Tyatiras menighet. Åp. 2, 18—20. Han hadde gjerninger, kjærlighet, tjeneste, tro og tålmodighet, og hans siste gjerninger var flere enn de første. Men Gud hadde imot ham at han lot kvinnen Jesabel råde, hun som sa hun var profetinne og lærte og forførte Herrens tjenere. Lederen hadde samme skavank som Adam, som ikke lot seg dåre av slangen, men av Eva. Hun førte ham inn i elendigheten. Jesabel har store tanker om seg selv. Hun mener det nok ikke ondt, men lar seg dåre av slangen. Slike Jesabeler begynner gjerne å arbeide for seg selv innen menigheten. De får sjeler som de hersker over, om det så bare er en. — Brødre kan også opptre som Jesabeler og vil være ledere uten å være det. De arrangerer f. eks. bibeltimer uten at de eldste er tilstede. Flere eksempler blir tatt frem og viser hvor forferdelig skade disse kan volde — og hvor ille det går dem selv. Det begynner ikke så plutselig, men med en liten tanke, og så er kursen allerede satt mot fordervelse og helvede. Det verste Gud vet, er at man får store tanker om seg selv. Det er å anbefale at man rir av sine krefter ved å gi bort det man eier og ved å tjene kroppslig, istedenfor å utfolde dem som Jesabel. Å tro seg å være skarp og således få mennesker til å fare vill ved at de hører på en, er toppen på forferdelse. Ledende brødre må ubarmhjertig passe på at Jesabeler — brødre eller søstre — ikke slipper til. — Men selv Jesabel kan omvendes, v. 21, så en må først forsøke det. Alle må passe på ikke å få store tanker om seg selv, og de ledende må søke å hjelpe den enkelte av med slike tanker.

Det kan bli strid mellom mann og hustru når mannen skal tjene; men holder en klare og rene linjer og vil leve rett for Gud, blir nok både hustruen og mannen frelst fra Jesabelånden. — Forbønnens tjeneste er også et viktig og godt avløp for kreftene. Kjemp og strid for brødrene, for menigheten, og broderkjærligheten vil tilta og styrke den enkelte.

La ingen få anledning til å forandre målet for deg. Ved ydmykhet vil mange forsøke å frarøve deg kampprisen. La oss som er unge, være som en fehyrde, Amos 7, 14, fulle av kjærlighet. La oss holde det rent i våre hjem og ikke motta baktalelser. Vi skal være støtter i menigheten, og ved våre forbønner for de eldste være lik Aron og Hur som holdt hendene til Moses oppe mens striden pågikk. David satte Jerusalem som sin høyeste glede. Slik må vi bære menigheten i våre hjerter. En liten interesse utenfor Kristi legeme gir ingen velsignelse.

Nu er vi ved avslutningen, og da foregår finpussingen. Kom Lots hustru i hu! Skulder ved skulder må vi bære ansvaret! La oss være beredt til Jesus kommer!

Helge Smith minnet om sin avdøde far, og vår bror, J. O. Smith. Varmt og inderlig æret han ham som den mest gudfryktige veileder han visste om, og hvordan han i br. Aslaksen så fortsettelsen av sin far. Ære være Gud for våre veiledere! Våre hjerter ble inderlig styrket ved dette.

På stevnene kjenner vi at Ånden i fasthet leder møtene, så ingen kan stå opp og bruke tiden unødig. Slik må det også bli på ungdomsmøtene. En fast hånd må lede så ikke tiden misbrukes. Det ligger nær til at brødre som har passert det meste av ungdomsalderen, kan stå opp — flere på rad, og avlegge lange vidnesbyrd, så bare få av de unge slipper til. En må skille mellom ungdomsmøter og de eldres. Det er ikke alt mulig en kan ta frem på ungdomsmøter. Også av hensyn til de utenforstående er det nødvendig at vi ber Gud om visdom så vi kan tale det som er tekkelig og passer for ungdommens forstand.