Min elskede

«Min elskede

er hvit og rød, utmerket fremfor ti tusen.» Høys. 5, 10 og flg. Kristendom dreier seg ikke bare om saker og ting, om rett og urett, om pliktoppfyllelse, om at det skal du gjøre og det skal du ikke gjøre. Det er, tvert imot, først og fremst et elskovsforhold. Jesus Kristus er en person, en herlig person, som har beilet til oss. Han har elsket oss først, og derfor elsker vi ham igjen.

Akkurat som når en mann er forelsket i en kvinne, han er ikke på langt nær tilfreds ved å vite og se at hun er en bra kvinne som gjør sin plikt, som f. eks. steller sitt hus mønstergyldig, han ønsker aller mest hennes nærvær og hengivelse, hennes elskov, således er det også med Kristus. Og vi har veldig god grunn til å dvele hos ham i innerlig hengivenhet.

Han er hvit og rød, han er vakker! Hva er det som er så vakkert? Altsammen! Hvilket altsammen? Hans egenskaper, hans sinn, hans vesen, hans gjerninger: Hans oppofrende og utholdende, hans bearbeidende og tilgivende kjærlighet!!! Hans uendelige langmodighet som etter hvert blir oss mer og mer til frelse, hans uutgrundelige, visdomsfulle styrelse, både av våre skritt og av alle deres skritt som kommer i vår vei, både når de gjør det gode og like så meget når de gjør det onde, hvorved jeg blir satt på nødvendige og gagnlige prøver!!!

Dette er hans herlige hode med de krusete lokker og kinner som er som velluktende blomstersenger som det vokser krydderurter i!!! Og hvilke ord taler han ikke inn i hjertedypet. Hans leper er i sannhet som liljer som drypper av flytende myrra! Jo mer forelsket man er i ham, dess mere dveler man hos ham, ved all hans innvortes skjønnhet. —

Hvor smertefullt og pinlig for en forelsket mann, bare å høre om, eller se, all hennes travelhet med så mange ting, selv om det er rett og godt alt det hun gjør, når hun har svært liten tid tilovers for ham personlig. Det er ikke noe særlig å by på for en forelsket person å se bare ryggen og helene på sin elskede. — — —

Å ha meget å takke Gud for, er ikke det samme som å være takknemlig, og heller ikke er det å være takknemlig det samme som å takke eller frembære takksigelse. Formaningen lyder: «Takk for alt! for dette er Guds vilje.» Det er med dette som med alt det øvrige: Det må gjøres, gjennemføres, til stadighet! Å ha meget å takke for, å ha svært god grunn til å takke, og så ikke gjøre det, det er ugudelighet. —

Vi har svært god grunn, ikke bare til å be til Gud, men også til å tilbede — beundre — ham for hans unevnelige skjønnhet og herlighet, d.v.s. hans uendelige godhet mot oss på alle måter, natt og dag alle vårt livs dager! La oss da gjøre dette som vi har en sådan veldig god grunn til å gjøre! La oss både beundre ham i våre hjerter, dvelende hos ham i inderlig kjærlighet, og la oss også med våre leper uttale beundrende ord om ham, som bruden i Høysangen.

Alle vennene hilses hjertelig med hele Høysangen! Den er visst ikke for lang, skulle jeg mene! Deri også å merke seg Brudgommens elskov til Bruden, det skal visst ikke forminske vår gjenkjærlighet til ham! At han blant meget annet beundringsverdig også kan si: «Alt er fagert ved deg, min venninne, og det er intet lyte på deg,» ja det må vel med rette sies å være overstadig beundringsverdige uttrykk for himmelsk elskov!!! — — — Hva har så vi grunn til å si? Og hva pleier du jevnlig å si, min kjære venn?