Brev til Aksel Smith (Smiths brever)

Utdrag av J. O. Smith’s brev til hans bror Aksel

Takk for ditt kjære brev som jeg mottok idag.

Ditt brev til F. var mere enn sedvanlig fullt av gedigent stoff. Gud har jo gitt deg nåde til å spinne ham inn, som edderkoppen gjør med sitt bytte. Jeg tror han vanskelig kommer ut derfra, om du fortsetter dermed en stund utover, inntil du får hans erkjennelse om at han føler seg tilfreds i garnet, da kan man gi ham medhold — ikke før.

Som du nok har følelse av, må man være listig som en slange og enfoldig som en due. Dersom man er Ånden hørig i ett og alt, så går det av seg selv.

Hva du talte om L. og det som måtte ofres, var mitt hjerte helt med på. Alt må ofres hvis en vil ha fred. Alle kjødelige tårer kunne spares, om man en gang for alle slapp offeret og lot det ligge der. Når Gud gir meg nåde til å skrive til far, så vil jeg be ham oppbevare de brev du har sendt ham i disse dager, for jeg tror de er levedyktige. — Jeg hører bror N. N. er trett både til legem og sjel. Jeg tror han må yde et offer som er mektig stort, om han vil komme helt med. Jeg tror det vil gå ham som den rike yngling, om han ikke gir opp alt.

Jeg var nettopp ute hos R. og leste opp ditt brev til far. Hun begynte å gråte, da hun nettopp idag hadde hatt kamp som stod omtalt i brevet, nemlig at man skal la offeret ligge på alteret når det engang er lagt der.

Siden leste vi om dobbeltbekken, Esek. 47, hvorledes alt ble liv hvor den kom frem, og hvorledes trærne bar frukt som ikke skulle få ende, v. 12, men hvorledes bekkens myrer og pytter skulle være usunde og gis saltet i vold, v. 11. Blir man stående stille og ikke lyder Guds Ånd, så blir man en slik myr og pytt som gis saltet i vold, og da kan det ikke bli liv og vegetasjon langs de salte bredder. Saltet bevarer vannet i pytten fra forråtnelse, men det gjør samtidig at intet kan vokse i nærheten. Man strør jo salt i havegangene for å drepe gresset. Således tror jeg nok en sjel kan bli bevart ved saltets kraft, selv om han blir stående stille, men han blir ikke mere fruktbar. Sjelen kan — ved saltets oppholdende kraft — bli frelst på vår Herre Jesu Kristi dag. Man salter aldri noe levende, men det som er dødt. Rinnende saltvann har jeg aldri hørt tale om, men dobbeltbekken var rinnende. Dobbeltbekken må jo absolutt være Guds Ånd, men når det ikke var salt i dobbeltbekken, så må heller ikke saltet ligge i Ånden. Men hvor ligger det da? Herren er Ånden, og Ånden vidner kun om offeret — ikke om saltet på offeret. Offeret er Jesus og Ånden vidner om ham. Saltet hvormed offeret skulde saltes, er jo utenfor offeret. Hva er så saltet? Her står min forstand stille, her finner jeg ingen utvei. Jo — måskje det oppgår et lys. Saltet bevarer offeret som offer, så det kan gjelde som offer for alle slekter og i alle tider. Men for å bevares som offer ved saltet må det stadig være noe objekt, og det er mennesket. Derfor heter det: Ha salt hos eder selv. I er jordens salt. Altså har mennesket salt hos seg selv. Mark. 9, 50. Uten salt intet offer. Skal vi kunne overlevere våre efterkommere et helt offer, må vi ha salt hos oss selv, så vi kan overbringe ham (Jesus) — som offer. Han overbringes kun av de hellige — av dem som er jordens salt. Altså er de hellige jordens salt som oppbevarer Jesus som offer for slektene. Halleluja, nu fikk jeg lys. Dette vidunderlige lys gav Gud meg just nu. Jeg skrev i blinde og resonerte meg frem inntil fullt lys. Du ser selv gangen i det.

Hvor liflige er Herrens veier. Tenk hvilket hellig hverv å få være salt som oppbevarer Jesus som offer ned igjennem tidene. Apostlene var salt til å oppbevare offeret til sine nærmeste og de igjen videre og så fortsettende. Ja, i sannhet, nu forstår jeg Jesu dype ord: I er jordens salt. Intet under at det salt som mister sin kraft, intet duger. Merkelig, hvordan Guds Ånd analyserer for oss alt mulig. Når vi er saltet, så kan saltet ikke frembringe liv og vegetasjon, men dobbeltbekken kan det.

Når du legger merke til gudfryktige menn og kvinners verker ned gjennem tidene, så er det de hellige som har tatt vare på dem. De hellige er saltet. Men så må også de verker som er skrevet være offer!!! For hvert offer skal saltes med salt, d.v.s. oppbevares! Dette er Herrens ord, og vi kan også hvile fra omsorg for hva det skal bli etter oss når vi er vandret bort. Er vi ikke frigjort fra det, så er vårt arbeide intet offer og kan selvfølgelig ikke saltes, og kan som følge derav ikke oppbevares. Her er et vidstrakt felt, hvor fruktene varer ved når de er ofret og saltet. Merkelig forjettelse, merkelige skjulte skatter på lønnlige steder. Vi kan ikke noksom beundre Guds visdom og majestet.

Som offer tror jeg ditt legeme kan bevares ved saltet. Ved din gjerning i Kristus vil mange hellige (saltet) være i virksomhet med å bede for ditt liv p. gr. av den gjerning Gud har gitt deg å utføre fordi du er ofret. Akkurat må det være. Gud forener alt med kors. Når sundhet kan forenes med kors, da vet vi at Guds vilje er sunnhet, og da gir han sunnhet. Mange av de hellige hensov (døde) fordi de levet et slurvet liv.

Visdom fra Gud forlenger ens dager. Ja, her er meget å lære. Når våre legemer er fremstillet som levende, Gud velbehagelige offer, så er det sikkert at også disse offer er saltet med salt, ettersom det heter at hvert offer skal saltes med salt. Men legemet er kun saltet med salt så lenge det er offer. Taper saltet sin kraft, går offeret i forråtnelse, i dette tilfelle legemet. Likedan går det med alle andre offer. (Har I lidt så meget forgjeves.)

Nu får du leve så inderlig vel, og vær på det hjerteligste hilset fra din bror