Joels Profeti

Joels profeti.

Men dette er det som er sagt ved profeten Joel: Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyde av min Ånd over alt kjød. Ap. Gj. 2, 17.

Vi kan spørre: hvorfor kunde ikke det som Joel profeterte om, skje før på pinsedagen? Nei, for Ånden kunde ikke utgydes over kjødet før det var ofret. I den gamle pakt lot ikke Gud ilden falle på offeret så lenge bukken var levende, men når den blev slaktet — ofret — og lagt på alteret, svarte Gud med ild.

Det er Jesus som har bragt offeret. Ved ham blev kjødet slaktet så Ånden kunde utgydes. For du og jeg, ja alles kjød var representert i ham, for det var det samme kjød. Rom. 1, 3. Hebr. 2, 14. Paulus uttrykker det slik: «Idet vi har opgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er vi alle død.» 2. Kor. 5, 15. «Da vi jo vet dette at vårt gamle menneske blev korsfestet med ham forat syndelegemet skulde bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden». Rom. 6, 6. Her ser vi at hele menneskeslekten blev ofret i og med Jesus. Derfor kunde Ånden utgydes over alt kjød, både over treller og trellkvinner.

«For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved sig selv kunde skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet; for ved ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd.» Ef. 2, 14—18.

Disse to er jøde og hedning. Jøden hadde efter kjødet fortrin fremfor hedningen, og det var fiendskap der. Fiendskapet ligger i kjødet, men Jesus nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved sig selv kunde skape de to til ett nytt menneske. Han forlikte dem begge i ett legeme med Gud ved korset. Der i det legemet var både jødens og hedningens kjød representert. Ved døden blev de forlikte på korset. Kol. 1, 22. Før hadde jøden efter kjødet, ved omskjærelse og loven, en forrett og adgang til Gud. Men det viste sig at jødens kjød maktet heller ikke å være Guds lov lydig, derfor blev det forbannet sammen med hedningens i Kristi legeme. Det blev ofret og all motstand drept. Derfor kunde Ånden utgydes, så nå har de begge adgang til Faderen i én Ånd. De har samme rettigheter.

Vi kan merke at også idag er det mange som vil rose sig av hvad de er efter kjødet. Dersom de har teologisk utdannelse og kan grunnteksten, mener de sig å ha forrett — å ha bedre betingelser til å forstå skriftene, likeså om de har noe verdslig visdom. Ja, bare de har en disponentstilling, eller noe penger, har de straks mere frimodighet til å gjøre sig gjeldende. «Men forbannet er den som setter sin lit til kjød». Du har ingen adgang til Faderen gjennem din verdslige visdom — gresk og hebraisk — eller dine penger, eller din høie stilling, for da måtte fariseerne og de skriftkloke hatt det; men det var dem som korsfestet herlighetens herre. «Ingen dåre sig selv! Om nogen i blandt eder tykkes sig å være vis i denne verden, han bli en dåre, forat han kan bli vis.» 1. Kor. 3, 18—21. «Derfor rose ingen sig av mennesker», for det er bare i den ene Ånd vi har adgang til Faderen. «Men oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd». «Men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den Ånd som er av Gud, forat vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud.» 1. Kor. 2, 10—12. Her har rennegraveren og teologen samme chanse. De har begge adgang til Faderen i én Ånd. Men det spørs om de vil gå med på at de er forbannet efter kjødet. Det er som oftest vanskeligst for teologen, derfor får han ikke Ånden over sig. Gud skjuler det for vise og forstandige og åpenbarer det for umyndige.

Loven var gitt for overtrederen, 1. Tim. 1, 9 — for kjødet. «For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden.» Rom. 7, 5—6. Derfor har Jesus ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Loven stod maktesløs overfor overtrederen — kjødet, men Jesus drepte ham på korset. Han dresserte ikke kjødet til å holde loven, men han bragte det i døden, og derved blev loven overflødig. «Men nu er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.»

Hemmeligheten her er at Jesus hadde del i det samme kjød som du og jeg. Derfor når han døde, døde du og jeg. Når han blev korsfestet, blev du og jeg korsfestet. Derfor sier Paulus: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i mig, og det liv jeg nu lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket mig og gav sig selv for mig». Gal. 2, 20.

Denne hemmelighet er skjult for de troende i dag, derfor taler de bare om å bøies ved korstreets fot, og det står det ingen steder om i Bibelen, men om å ha korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer, og om å hengis i Kristi død.

Skal vi få Ånden som er oss lovet, må vi også erkjenne det offer — den død over kjødet — som Jesus har bragt. Derfor sier Jesus: «Ingen kan være min disippel uten han hater til og med sitt eget liv». I det hatet ligger godkjennelsen av Jesu offer, og Ånden kan utgydes over oss. For om vi har godkjent dommen, så makter vi ikke å fullbyrde den, men det gjør Ånden, for den har i Kristus beseiret alt kjød, og den skal også klare å beseire vårt kjød. Paulus sier det slik: «Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæringer.» Gal. 5, 16.

Her var det mange i den gamle pakt som kjente sig avmektig. De strevet og slet og vilde gjerne holde loven, men kjødet løp avsted med dem. Sørgende og lengtende gikk de der og ventet på Abrahams velsignelse, Ånden som var dem lovet. Gal. 3, 14. En slik flokk var de 120 på salen, da Ånden blev utgydt. Nå kom hjelpen — kraften fra det høie. Intet under at de priste Gud og var som drukne.

Å be om Åndens dåp uten å være i samme stilling er meningsløst. Hvad vil du med Ånden når du ikke hater ditt eget liv? Det er mange som har bedt om Ånden, og Ånden er blitt utgydt over dem, men når Ånden skulde gjøre sin gjerning, nemlig fullbyrde Kristi ofring — dødelsen av kjødet — har de begynt å forsvare sig selv, tatt parti for kjødet, og Ånden har veket fra dem. Når de da har merket at de har mistet den velsignelse de kjente i det Ånden blev utgydt over dem, forsøkte de på ny å hengi sig til Ånden, men uten å opgi det offer Ånden uttok. Da skal du vite at det er fullt op av ånder som er beredt til å fylle dig. Satans ånder som omskaper sig til lysets engler. De dekker over offeret og lar det leve. Du blir lykkelig på ny, men nå i et bedrag — i løgnens ånd. Her er det mange troende som er bedratt. Det passer med Paulus’ ord: «Fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunde bli frelst, har Gud sendt dem kraftig villfarelse så de tror løgnen». 2. Tes. 2, 10—11.

Derfor taler ikke Skriften om at vi skal slippe å dø, uten den evige død, fortapelsen, men den taler om at «vi er døpt til Kristi død», at «vi skal hengis i Kristi død». «Dersom vi er død med ham, skal vi leve med ham.» Ingen som vil ha Ånden over sig, slipper unda blodets vidnesbyrd, for de er tre som vidner: Ånden, vannet og blodet. 1. Joh. 5, 6—8. «Den som tror på Guds Sønn, har vidnesbyrdet i sig selv.»

Herav forstår vi at Ånden er en veldig gave, og at den ikke er til behag for vårt kjød, men at den gir oss del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Og, at den som ikke elsker sannheten, fylles med løgnens ånd.