Brev til Aksel Smith (Smiths brever)

Utdrag av J. O. Smith’s brev til hans bror Aksel Smith.

Mange takk for dine to brevkort. Det siste kom akkurat nu. Jeg ser at Gud er med og velsigner arbeidet idet han utdeler nådegaver. Det er salig å få være med å underminere. Det vesentligste er at noen blir grundig opplært, for én er mere verd enn ellers 20, når bare den ene er solid. Abraham fikk velsignelsen kun gjennem den ene, Isak. Det er såre nødvendig å begjære av Gud visdoms og åpenbarings Ånd i Guds kunnskap, og dette bør man fremholde sterkt, så noen kan få lyst til å opplæres. Undervisning må til, for de fleste vet intet om Gud. Hva vi har fått for intet, skal vi gi for intet.

Vi hadde det riktig godt på siste møte. Vi har nu et værelse ovenpå i den indre gård hos meg. Forøvrig har vi husmøter. Vennene blir mer og mer befestet. To kvinner var svære til å hengi seg på møtene, så de oppbygget seg selv uten å ta tilbørlig hensyn til sine omgivelser. En dag fikk jeg slik lyst til å gå utover og samtale med dem. Under det vi talte sammen, gikk det fullt lys opp for begge to at man på møtene ikke bare måtte tenke på seg selv og på egen oppbyggelse, men at en måtte være med å løfte hele forsamlingen og kun ta hensyn til andre i alle sine foretagender. Begge praktiserte dette på siste møte, og det var særdeles godt det hele. Mon ikke mange rundt omkring plages av folk som tenker på egen oppbyggelse i den grad at de bare forstyrrer møtene. Slike folk må tilrettevises; for de gjør det som oftest i uvitenhet. Begge disse kvinner ble hjerteglade ved å få greie på dette. De hadde ikke en gang drømt om at de skulle delta med alle de andre, da de syntes at det var om å gjøre for dem selv å få kjempet seg frem.

Hva profetisk gave angår, så formanes vi i Rom. 12, 6 å bruke den i overensstemmelse med troen. Dette er høyst påkrevet å minne om, så ikke noen skal løpe løpsk, bli åndelig beruset og fremkomme med ting som hverken henger i sekk eller tau.

Jeg har skrevet til «Misjonæren» om «Kjærlighet». Det kommer antagelig til uken. Det var nemlig en mann som skrev at det ikke fantes kjærlighet i våre dager, det var bare i apostlenes dager at slikt fantes. Slike tanker er det gjennomgående hos mange, så jeg tror det var gagnlig å se litt på hva kjærlighet er for noe. Jeg skrev blant annet at det vel neppe finnes unyttigere vesener til enn slike som bare setter seg til i sofahjørnet og skriker etter kjærlighetsbevisninger. Skomakeren skal sy støvler til dem for intet, skredderen klær o.s.v., kort sagt alle er skyldige å vise dem kjærlighet, for de er den såre verd. Samtidig skrev jeg om at den ekte kjærlighet aldri krevde, den bare ga uten en eneste gang å tenke på belønning. Helt siden jeg fikk Guds Ånd og kjærlighet, har jeg aldri hørt annet enn at jeg er så ukjærlig o.s.v. Slike folk går omkring og søker etter noen som kan elske dem etter kjødet naturligvis, og når de ingen finner, ja da finnes det ingen kjærlighet. Apostelen sier: Han ga meg eders kjærlighet i Ånden tilkjenne.

Slike snylteplanter er skikket for alt unntagen for Guds rike. Vi trenger menn og kvinner i våre dager som har kjærlighetens kilde i seg selv å øse av, og som har nok der, selvom spott og spytt blir deres lønn.

Hjertelig hilsen fra din bror