Trefoldig uskyldighet

3-foldig uskyldighet.

Det er kolossalt i hvilken grad og i hvilken utstrekning Satan angriper og plager Guds utvalgte, ja langt mere enn vi er oppmerksomme på eller aner. Han anklager natt og dag. Åp. 12, 10.

En viss slags selvoppholdelsesdrift, æresyke og stolthet og hykleri gjør at man ikke får det rette inntrykk av i hvilken uhyggelig grad Satan plager, anklager og kjører rundt med sjelene. Man gir det ikke til kjenne, idet man skammer seg for å vedkjenne seg at man i den grad lar seg kjøre av Satan.

Dertil kommer at man også i mer eller mindre grad anklages av mennesker, delvis i ondskap, men for største delen i idel velmenthet. Uten å være oppmerksom på det, er menneskene ofte i Satans tjeneste. All anklage-ånd er av Satan, mens Jesus Kristus er vår talsmann, d.v.s.: vår advokat og forsvarer.

Vi kan spørre: Hva er det vi anklages for? Alt mulig, både likt og ulikt, både det vi gjør og det vi ikke gjør.

All denne uavlatelige anklage kan vi dele i 3 hovedgrupper:

I. Vi anklages for at vi fristes til noe så stygt som dette eller hint. «Du må være et forferdelig menneske,» sier Satan, «som virkelig kan fristes til noe slikt. Du må være verre enn alle andre. Hvis de andre visste om det, ville de slett ikke ha noe som helst med deg å gjøre. Nei, du kan like så godt pakke sammen med én gang. Du er en stor hykler, det er hva du er.» Ja, slik taler Løgneren, hvis eneste interesse er å ta motet fra oss alle sammen for å få oss til å gi opp, for å få ødelagt oss.

Men hva sier Sannheten? Jo, at vi skal akte det for bare glede når vi kommer i allehånde fristelser. Jak. 1, 2. Skriften kan jo ikke formane meg til å glede meg over min dårlighet! Siden det står allehånde, er altså selv fristelse til det aller aller verste ikke i minste måte noe bevis for at det er noe ekstra dårlig med en, ja det beviser ikke engang at det er noe dårlig i det hele tatt. For synd og dårlighet er ikke noe å glede seg over, langt mindre noe å formane Guds barn til å glede seg over!

Det er altså fullkomment uberettiget å anklage noen for at de fristes til det onde. Vi har ikke derved at vi fristes gjort oss skyldige i noe galt.

Vi er uskyldige. Lovet være Gud! Han er en rettferdig dommer! Ære være hans navn!

Og hva er egentlig forklaringen på denne vår absolutte uskyldighet? Går det an å få noen forståelse av det? Ja. — Hadde vi alle sammen vært i Edens have og hatt en anledning som Adam og Eva, og så falt som de gjorde, da var vi skyldige. Men nu har ingen av oss vært i denne uskyldighetstilstand som de var i, og så pådradd oss skyld. Men vi har arvet tilbøyeligheten til synd gjennom slektledd fra Adam og Eva. I dette er vi selvsagt fullkomment uskyldige, like så uskyldige som vi er i dette at vi i det hele tatt er født til denne verden! Det er da virkelig ikke vår skyld. — — —

Ja, i den grad er vi uendelig langt borte fra å ha forbrutt oss ved at vi fristes til det onde, at vi til og med skal få stor belønning for å holde ut i fristelse! Og vi blir meget lykkelige ved å holde ut i fristelser:

«Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.»