Apostlene og vår tids forkynnelse

Apostlenes og vår tids forkynnelse.

Apostlenes hjerteforhold til Kristus var krystallklart og rent, derfor blev også deres forkynnelse klar og vektig, med et radikalt skille mellem kjød og Ånd. De lot sannhetens lys være brennende, selv om det kostet dem lidelser og trengsler av alle slags helt inn til døden. Det var helhjertede Guds menn, som ikke var stripete i sin innstilling mot synden. De viste klart i gjerning og i ord på hvilken side de stod. De kjempet med kjærlighetens glød for Guds rike, og hadde erklært en hellig krig imot alt annet. De var utsendt av Jesus Kristus for å mobilisere en hellig hær av disipler. Her blev ikke hvem som helst godtatt til å bli med i rekkene. De hadde Jesu klare ord å gå efter:

«Om noen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. Således kan da ingen være min disippel uten han opgir alt det han eier.» Luk. 14, 26. 33.

Den rike unge mann vilde sikkert blitt godtatt som formann i de fleste kristelige forsamlinger, men fra Jesus gikk han bedrøvet bort. Matt. 19, 16—30. Guds rike er bygget op i hellig offerånd, og ingen hellig hverken i den gamle eller nye pakt har sluppet veien om alteret for å få del i velsignelsen. I den gamle pakt ofret de tienden, men i den nye pakt er det alt.

Apostlenes forkynnelse var likesom sin Mesters et eneste rop om hellighet og renhet.

Paulus: «Kjærligheten er langmodig, er velvillig, kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» 1. Kor. 13, 4—7. «Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.» Gal. 5, 24.

Jakob: «Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv». «Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.» Jak. 1, 22—26.

Peter: «Som lydige barn skal I ikke skikke eder efter de forrige lyster i eders vankundighet, men vær, efter den hellige som kalte eder, også I hellige i all eders ferd! for det er skrevet: I skal være hellige; for jeg er hellig.» 1. Pet. 1, 14—16.

Johannes: «Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig å vandre således som han vandret.» — «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» — «Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbaret at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger.»

Apostlenes forkynnelse er full av formaning til gudsfrykt. De hadde en brennende kjærlighet til Kristus, og de tålte ikke den minste urenhet som kunde forstyrre dette intime samfund.

Når vi sammenligner apostlenes og vår tids almindelige forkynnelse, så er det sørgelige tilstander idag. En kan omtrent ikke komme inn på et religiøst møte uten en blir vidne til de mest avvikende galskaper, og man kappes om å dysse folk i søvn. Jeg skal gjengi litt av hvad jeg selv har hørt av kjente predikanter, representerende de største kristelige partier i vårt land. I en av Norges største byer hørte jeg tre såkalte storpredikanter tale om Kristi gjenkomst i hver sin store forsamling for overfylt hus.

Den ene sa: «Alle troende blir med når Jesus kommer; men så sitter du her som tenker som så: Men den som er slik og slik og som f. eks. har uopgjorte saker, blir han med når Kristus kommer? — Jeg vil da svare, og jeg står på bibelens grunn: Ja, han blir med når Jesus kommer, men slike får et opgjør med Kristus i luften foran Kristi domstol før de slipper inn.» Galskapen taler for sig selv.

Den annen sa: «Alle troende blir med når Jesus kommer, også du som er med av tærne på Kristi legeme, nærmest jorden.» Altså de mest jordvendte av dem skulde bli med. Men saken er at Kristi legeme er så høit hevet over alt jordiske som himmelen er høit hevet over jorden. Vi er nemlig opreist med Kristus og satt med ham i himmelen. Ef. 2, 6. Han leste så 1. Mos. 6, 8: «Men Noah fant nåde for Herrens øine.» Også Noah hadde fordervet sin vei, sa han, og det var av bare nåde han kom inn i arken. Han trøstet så folket efter beste evne med at det ikke kom an på liv og gjerninger, men at det er av bare nåde vi blir med når Jesus kommer. Det var ingen formaninger til gudsfrykt. Han leste ikke op neste vers hvor det står: «Dette er historien om Noah og hans ætt: Noah var en rettferdig og ulastelig mann blandt sine samtidige; Noah vandret med Gud.» Og 1. Mos. 7, 1: «Så sa Herren til Noah: Gå inn i arken, du og hele ditt hus! For jeg har funnet at du er rettferdig for mitt åsyn i denne slekt.» Han forklarte også at de fem dårlige jomfruer var alle de uomvendte, og at de fem kloke var de omvendte. Men når folk hverken leser i bibelen eller tenker selv, så roper de halleluja og amen til hvad som helst tøv. Han gjentok det samme foredrag et år senere i samme lokale, også da for fullt hus. «Men de dårlige sa til de kloke: Gi oss av eders olje! for våre lamper slukner.» Altså hadde de både olje og lys, men ikke nok. De var bekjennende kristne som gikk brudgommen imøte, men lyset sluknet i prøvelsens natt. Derfor sier Jesus alltid i forbindelse med sitt komme: Våk! Dette: våk! burde enhver Guds ords forkynner i hellig alvor rope ut ved alle anledninger, og ikke trøste folk i deres synder. I alle brevene er det kraftige formaninger til å jage, løpe, stride, våke, bede, arbeide o.s.v.

Den tredje «storpredikant» vilde antagelig ikke være noe dårligere til å trøste folket, og han tok et billede i forbindelse med Kristi gjenkomst: «Om et hus brenner, og det blandt barna i familien er en krøpling, hvem av barna tror dere foreldrene først vilde redde ut av det brennende hus? Jo, selvfølgelig krøplingen.» Altså blir de dårligste kristne tatt først.

Ja, slikt tøv sitter hundreder av voksne mennesker og nikker til og synes det er god tale. Og det verste av alt er at disse «størrelser» reiser på landsturne med slikt vrøvl og forderver hele kristenheten. Denslags predikanter er åndelige sabotører og landssvikere i stor stil. De er samarbeidsmenn med Gudsrikets arge fiende, djevelen. De fremmer likegyldighet overfor Gudsrikets hellige lover, og nedsetter derved det åndelige arbeide til fordel for fienden. — Men retten skal bli satt og bøker åpnes, og enhver skal få igjen efter sine gjerninger.

I en av bygdene hadde vi fellesmøte med en kand. teol. Han stod op og sa at han gjennem en kollega hadde fått et velsignet lys over 1. Kor. 13 om kjærligheten. Det store «lys» var at man skulde sette Gud istedet for kjærligheten. Hør så fint det passer, sa han, og leste op: Gud er langmodig, er velvillig; Gud bærer ikke avind o.s.v. Men nu skal vi høre hvordan det blir når vi setter jeg foran, og så leste han: Jeg er langmodig, er velvillig; jeg bærer ikke avind, jeg brammer ikke, jeg opblåses ikke, jeg gjør intet usømmelig, jeg søker ikke mitt eget, jeg blir ikke bitter; nei, nei, sa han, dette skjønner vi at vi aldri kan få til å passe.

Ja, det var et fint Satans lys som han og hans kollega reiste rundt i bygdene med. Vi stod op med det samme og sa at dersom evangeliet var så kraftesløst at det ikke kunde føre oss frem til å få del i disse dyder, så kunde vi kaste bibelen på varmen og erklære Satan for den sterkeste makt. Men høilovet være Gud forat Kristus kan utøse sin kjærlighet i våre hjerter ved den Hellige-Ånd.

En eldre emissær vi hørte i Telemark, leste op om bruden i Åp. 19, 7—8, hvor det står at brudedrakten er de helliges rettferdige gjerninger. «Dette er alle våre syndige og ugudelige gjerninger som er renset hvite i Lammets blod det», sa han. Altså skulde brudedrakten bestå av urettferdigheter, baktalelser, løgner o.s.v. som er renset hvite. Ja, slikt tåpelig prat kan man servere for dødningeforsamlinger som har betalt disse «anerkjente» predikanter for å tale og tenke for sig. De fleste er lik den gamle tunghørte mann som satte sig nederst i salen og som predikanten bad om å sette sig høiere op for å høre bedre. Det er jo det gamle, gode evangelium som blir forkynt, sa han, så det var ikke så nøie om han ikke hørte.

Ganske nylig hørte jeg en landskjent forkynner med doktortitel tale over teksten: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet dig.» Han talte om hvordan en selv og andre kunde tegne et billede av en både bedre og dårligere enn virkeligheten, og at djevelen, som er anklageren, tegnet et så stygt billede som mulig av oss for Faderen; men alt dette hadde intet å si, for Kristus har tegnet et fullkomment billede av oss innfor Faderen, og det er dette Gud ser på. Han sa at dette billede kunde ikke vi forandre det aller minste på ved vårt liv, og at det var bare dette fullkomne billede Faderen så på og som blev godtatt. — Ja, dette var også en fin trøst for alle kjødelige kristne. Efter dette er man like velbehagelig i Guds øine enten man er en lunken eller helhjertet kristen, for det er jo ikke vårt liv det kommer an på. Men det er langt fra noe fullkomment og fint billede Kristus vil tegne av en lunken kristen innfor Faderen. Han er tvert om så vemmelig i Kristi øine at han vil utspy ham av sin munn.

Skriften sier at vi skal gi akt på oss selv og på læren og holde ved med det, og at vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.

Man hengir sig i en helt feil ånd, en ånd som unddrar sig korset over selvlivet, derfor får man alle slags åpenbarelser i villfarelser. Og når det gjelder det åndelige, så blir man rett og slett dum, om man er temmelig klok ellers.

Takke til at denslags predikanter er våre arge motstandere. Tenk om de hadde vært våre venner?