Minneskrift: Smith Johan O.

Johan O. Smith.

Natt til 1. Mai hensov denne vår elskelige og høit elskede bror i Herren, han som har vært vår årvåkne, ypperlige og trofaste leder og tilsynsmann gjennem så mange år.

Dermed har den største Guds mann vi kjenner i vår samtid, avsluttet sitt løp i denne verden.

Han døde i sitt hjem. Det siste som blev hørt av ham, var at han litt før på natten bad til Gud og lovpriste ham. «Ja, takk og lov!» var de siste ord som blev hørt. Det passet også svært godt som avslutning på et sådant liv og et sådant løp.

Hans troskap mot Gud, og det lys som Gud gav ham, overstiger i høi grad det alminnelige, ja i så stor en grad at han må regnes som en reformator. —

Da Gud åpenbarte ham sin vei, den nye og levende, som gjennem Jesu kjød går inn i helligdommen, Hebr. 10, 19 og 20, var han tro mot dette lys og meddelte det både muntlig og skriftlig til andre troende, og deriblandt til de ledere som han tenkte hadde størst betingelser for å kunne motta det. Men de blev hans motstandere. Det er meget betegnende hvad en av dem sa:

«Det er nok sant, men på den måten blir det ikke mange.»

Man fant det altså bedre å fortie sannheten, å stå den imot, ja å advare mot den og fordømme den, enn å ta imot den og forkynne den, når det virket slik at det ikke blev så mange tilhengere og medlemmer! For en uhyggelig troløshet!

Desto mere må vi høilove og prise Gud for br. Smith’s troskap! Til tross for at han møtte motstand hvor han enn vendte sig, holdt han trolig fast ved det lys Gud så tydelig og klart hadde gitt ham. Han valgte — om så skulde være — å stå alene resten av sitt liv, utenfor leiren, i troskap mot sin Herre og Mester, fremfor å være utro for derved å bli anerkjent av mengden.

Hvad var det da som var så sant, men som virket slik at man ikke vant mengden, men at man heller fikk omtrent alle religiøse mennesker og ledere imot sig?

Jo, at vi skulde fornekte oss selv og ta vårt kors op og følge i Jesu Kristi fotspor, at vi virkelig skulde gjøre Guds vilje med vårt legeme, at det både kunde gå an og at det skulde gjennemføres, at det var dertil vi var kalt og at det var til dette Gud vil gi nåde og hjelp, at det var meningen vi skulde beseire oss selv og all synd i denne verden, tale sannhet, gjøre rettferdighet, fornedre oss selv, og i det hele tatt holde Guds bud, alle livets ånds lover i Kristus Jesus, slik som Skriftene så tydelig lærer og formaner til alle vegne!

Og dette var man altså motstandere av, og er fortsettende motstandere av?! Ja, dette står i en rund sum hele den religiøse verden hårdt imot. Det må sies til skam for dem alle, fremfor alt til skam for deres ledere, som jo bærer hovedansvaret for denne skjebnesvangre tåpelighet!

Men desto mere ærefullt lyser og funkler broder Smith’s urokkelige troskap, den som er blitt så rikelig belønnet, både hvad hans eget innvortes livs herlighet angår, og hvad fruktene utad — virkningene i andres hjerter og liv angår! Ære være Gud!

Br. Smith har i sannhet gjort noe annet enn å leve forgjeves, noe annet enn å fare vill, noe annet enn å fare med stridsspørsmål!

Han selv:

Istedenfor å diskutere om, og forfekte, noen teorier, og selv i praksis være som andre mennesker, og ende som så mange andre ledere, tomme og tørre på sine gamle dager, slik at man nærmest ønsket å slippe å høre dem — så var det selve livets vei, helliggjørelsens vei, forvandlingens vei, som br. Smith både fant og vandret, så han både var, og fortsatte å være, en Åndens mann, en brennende nidkjær og sterk mann, alltid overgydt med frisk olje, med nytt lys og nye åpenbaringer i Guds kunnskap angående livet og tjenesten i menigheten like inntil enden!!! Det er nok ikke lett å finne maken i denne verden!

Han fikk på denne livets vei i sannhet del i guddommelig natur, overensstemmende med Skriftens lære. En usedvanlig rettferdig, nøiaktig og sanndru mann, sterk og djerv til å synge ut hvad sant og rett var både overfor høi og lav samtidig som han også var en utpreget saktmodig, langmodig og overbærende mann, ydmyk og ringe i sine egne øiner, en fullstendig motsetning til religiøse ledere og «størrelser» i sin almindelighet!

Ak, hvor meget alle disse kunde ha lært og mottatt gjennem denne dyrebare broder og leder! Men istedet stod de ham imot! Og nu er det for sent!

Med våkent øie og hjerte, og med en ånd uten svik, skjøttet han sitt kall og sine nådegaver, sin tjeneste mot alle menighetene rundt om i landet og i utlandet like til det siste. Vårt siste samvær med ham var på stevnet i Hokksund like før påske. Det var ånd og liv, velsignelse og herlighet, som vanlig. Og dette samfund og denne herlighet har jeg for min del ved Guds usigelige nåde fått dele sammen med ham uavbrutt i ca. 35 år, uten brist. Hvad dette vil si, er det jo endel som har anelse om. —

Han er, uten sidestykke, den mest innholdsrike, trofaste, elskelige og velsignede mann jeg noensinne har sett og hørt. Hans minne er en evigvarende velsignelse. Høilovet være Herren! Snart skal vi atter samles med ham, iført uforgjengelige legemer, så sant som også vi er tro inntil enden. —

Frukten av hans virksomhet:

Fra å bli motsagt, motstått og forkastet av alle, alle vegne, er det nærmest gått som det står i Esaias 60, 22: «Den minste skal bli til tusen og den ringeste til et veldig folk; jeg Herren vil la det skje hastig, i sin tid.»

Det gikk nok ikke hastig til å begynne med, nei — men først i sin tid. Da kom den ene vekkelse efter den annen, og det ene gjennembrudd efter det annet, og by efter by og bygd efter bygd åpnet sig for disse herlige, frigjørende sannheter. Mangfoldige sjeler er blitt frelst ifra verden, og mangfoldige sjeler fra de forskjellige leirer har fått oplatte øiner for et dypere liv i Gud. Usigelig megen frelse har funnet sted. —

Til å begynne med var det ikke lett å vinne noen. Det er vanskelig å ta imot noe av en mann som blir motsagt og forkastet av alle som gjelder for å ha rede på sakene, selv om det han sier er både sant og edelt og godt! Men Gud ledet de rette menn i br. Smith’s vei, én for én, og sannheten blev efter hvert mottatt av flere og flere som elsket den, efterfulgte den og forkynte den.

Men det var allerede gått flere år innen resultatet blev så stort som en liten flokk i en liten stue på Horten. Dog, som skrevet står, skal den ringe begynnelse ikke foraktes. Og om flokken var liten, og det var vanskelig å bli med i den, så var den til gjengjeld — ifølge sakens natur — så meget mere levedyktig og full av livssæd, og kunde derfor ikke annet enn å vokse og utvikle sig. Det var jo selve livet i Gud vi hadde funnet, og ikke bare noen læresetninger.

Således er den ene ved sin urokkelige troskap blitt til tusen og vel så det, fordelt rundt omkring i Norges land og rundt om i Danmark og andre steder.

Allikevel er det ikke antallet som veier så tungt i vektskålen, for om så var, er det nok andre som er større, men det er vidden og bredden og dybden av det gudsliv som den enkelte er blitt ført frem til, og det derav følgende inderlige, guddommelige samfund som disse har fått med Gud og hverandre, eller den seier over synd og den helliggjørelse som ved Guds rike nåde er opnådd, og som alt sammen kan føres tilbake til denne velsignede, trofaste Herrens tjeners liv og virksomhet.

Hvilken usigelig herlig frukt av en enkel manns liv! For en herlig krans og krone han har i vente! Det er gått ham som anført i Esaias 49 kap. —

Han fikk også nyte disse dyrebare frukter: å se alle sine barn med på den samme vei, og at den ene av hans sønner endog er en dyrebar betrodd medarbeider på Guds vei. —

Uten noen som helst slags anledning til motsigelse står disse Jesu ord fast: «Således bærer hvert godt tre gode frukter. det dårlige tre bærer onde frukter. Et godt tre kan ikke bære onde frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter.» Matt. 7. kap.

Vi står i en evig takknemlighetsgjeld til vår høit elskede bror J. O. Smith. Ære, være hans uutslettelige minne!