Judas brev

Judas’ brev.

Judas hadde tenkt å skrive til de kalte, som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus, om vår felles frelse, hvis forbillede er den frelse som Israel fikk da blodet blev strøket på dørstolpene, da morderenglen gikk forbi og sparte deres førstefødte sønner, den frelse som Israel fikk da de drog igjennem det Røde Hav efterfulgt av Farao med hele hans hær. Israel kom over på den annen side, og deres fiender satte efter dem, men druknet alle sammen for deres øine. Dette storverk av Gud satte slik stemning i folket at de sang Gud lovsanger for denne frelse både på den andre side av det Røde Hav og senere i menighetsmøtene. Gud hadde lovet å føre dem inn i det forjettede land og hadde utvalgt Moses og Aron til tjeneste under vandringen. Men Gud prøver alt sitt folk, og han lot dem straks komme til Mara, hvor det var bittert vann. 2. Mos. 15, 23. Da knurret folket mot Moses og sa: Hvad skal vi drikke? Bare det at de knurret, viste at deres hjerter var ikke rett innstillet for Gud. Moses ropte for dem til Herren, og han fikk ved et tre gjort det bitre vann godt. Israel var overgitt en tro på Guds makt til å frelse, men for å beholde denne tro måtte de stride for den, og det gjorde de ikke; de knurret. Det var om denne frelse Judas vilde skrive med formaning. For det ligger en stor frelse i troens strid. I denne frelse får en bruk for nåde til betimelig hjelp, vi blir ydmyke, bøiet og saktmodige. Knurren blir borte, seiren titter frem og Guds velbehag kommer over oss. Anderledes gikk det med dem Judas siterer til. De forvendte Guds nåde til skamløshet. Derfor måtte han, tross de visste alt, minne dem om at Herren, efter at han hadde frelst folket ut av Egyptens land, siden ødela dem som ikke trodde, og om at de engler som ikke tok vare på sin høie stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag; likesom Sodoma og Gomorra og byene deromkring, som på samme måte som disse drev hor og gikk efter fremmed kjød, ligger for våre øine som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff.

Hele Israel var delaktig i frelsen fra Farao og Egypten, men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem. De bar med sig Moloks telt og Remfans stjerne og dyrket i lønndom avgudene. Det opstod på denne måte partier blandt folket. Og denne partidannelse utartet sig til at Korah, Datan og Abiram med 250 av de ypperste blandt folket satte sig op mot Moses. Alle disse ugudelige mennesker, som på ingen måte stred troens gode strid, var også delaktig i den felles frelse, idet de alle blev døpte til Moses i skyen og havet, og de åt alle den samme åndelige mat og drakk alle den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus. Likevel slo Gud dem ned i ørkenen.

Vi har i våre dager ofte store vekkelser. Folket blir frelst fra Satan og verden og fryder sig i denne felles frelse. Men de går der som får uten hyrder og hengir sig litt efter litt til de gamle syndige vaner, og verdensånden får igjen makt over dem. Og så kommer frafallet og ugudeligheten. De har ingen til å formane sig til å stride troens gode strid, så de forlater forfengelighet, gjerrighet, havesyke, slemt snakk av sin munn, o.s.v. Lederne har som regel ikke selv øvet sig i gudsfrykt og tro, og så blir de selvfølgelig uduelige til å lede andre inn på denne troens og seierens ypperlige vei. Og er det nogen som forkynner disse troens vei, livets vei, da er straks Korah, Abiram og Datan med hele deres hop, det ypperste på menighetsmøtene rundt omkring, rede til å advare mot Guds vei.

Du vil ha lagt merke til at på større stevner og ved festlige anledninger rundt omkring i religiøse leire møter en villig op for å ete og drikke og nyte gleden over å høre god sang og musikk. Her møter skamplettene villig frem. Men når det gjelder bønnemøter og vidnemøter, der en skal forkynne troens lydighet og troens strid, der demonstrerer de med sitt fravær. Dette beviser at de er frafalne og har tapt den felles frelse som de engang hadde fått med Moses og Aron og alle hans hellige.

Disse er vannløse skyer som drives avsted av vinden; trær, nakne som om høsten, ufruktbare, to ganger død, oprykket med rot.

Skjønt alle disse mennesker var delaktig i den felles frelse med syndenes forlatelse, så var de dog ved sin troløshet sunket ned til å bli som vannløse skyer. Forsamlingen sitter og venter på regn — velsignelsens regnstrømmer — og så kommer det intet regn. De er vannløse skyer.

De er to ganger døde. Først var de døde i synder og overtredelser, så blev de frelst; men ved å undlate å stride troens gode strid begynte de atter å leve efter kjødet og døde derved. De er altså to ganger døde. En lignende tilstand finner vi igjen i menigheten i Laodikea. De sa de var rike og hadde overflod og fattedes intet; men de visste ikke om at de var usle, ynkelige, fattige, blinde og nakne. Åp. 3, 17.

Ville havsbårer som utskummer sin egen skam; villfarende stjerner, for hvem mørkets natt er rede til evig tid.

Vi vet om høsten når stormen hyler, at havsbårerne farer mot stranden og utskummer vrakrester, tang og andre flytende gjenstander. Likedan gjør disse frafalne religiøse masser, når Gud sender vekkelser i by og bygd, da farer Satan og onde ånder inn i disse religiøse masser, og de tror å gjøre Gud og mennesker en dyrkelse ved å få stoppet alt guddommelig liv. Herodes og Pilatus blir enige. Den geistlige og verdslige makt forenes, og pøbelen slutter sig til med hån og stenkast. Det er ikke den døde og stillestående kristendom en hater, men det er ånd og liv en vil til livs, og her slutter teologene og prestene sig mannjevnt til for atter å få innført døden. Og når den igjen er innført, da slutter de ville havsbårer å fråde. Dette er en kjensgjerning gjennem alle tider.

De er som villfarende stjerner som farer avsted med et tilsynelatende lys, men da disse stjerner ikke reguleres av åndens lover, så forsvinner de omsider i mørkets natt, idet de efterlater sig død og mørke.

Ved tro skjønner vi at verden kom i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige. Hebr. 11, 3.

Jeg har aldri hverken hørt eller sett nogen teologisk skole har hatt tro som fag på sin timeplan. Heller ikke kan en lese eller studere sig til tro. Og dog kaller en sig, efter å ha gjennemgått universitetets teologiske skole, for lærde, og de som ikke har gått denne skole, blir kalt legmenn. Men ved tro forstår vi at denne opfatning er stikk imot Guds ord, som gjør den fattige troende vis og denne verdens vismenn til dårer.

Disse var det Enok, den syvende fra Adam, spådde om da han sa: Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de hårde ord de talte mot ham, de ugudelige syndere.

I kraft av denne sin formente ophøiede utdannelse gir de sig av med å tolke det de av naturen skjønner — uten tro — og så forderver de sig selv. v. 10.

Men I, elskede, opbygg eder på eders høihellige tro, bed i den Hellige Ånd, og hold eder således i Guds kjærlighet, mens I venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv!

Ja, Gud være takk at det også i våre dager finnes elskelige mennesker som opbygges på sin høihellige tro efter Guds ånds ledelse, som virker troeslydighet i våre hjerter. Slike som ikke forlater stien og ikke lar Guds nåde for sig være forgjeves. Med disse elskelige har vi åndssamfund uten innskrivning i nogen protokoll, og blandt disse kjære venner er det ved den innbyrdes kjærlighet en menighetsorden som kun den Hellige Ånd kan skape.