En ny og levende vei

En ny og levende vei.

Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til igjennem forhenget, det er hans kjød.

Når det er tale om en vei, så må en også tenke på et mål, både fra og til. I dette tilfelle blir det bort fra synden og til Gud — inn i helligdommen. Det står at veien er ny. Det var altså en gammel også, og det var den Moses kom med — den de hadde i den gamle pakt. Men det viste sig at den var unyttig — loven førte jo ikke noget frem til fullkommenhet — og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud. Hebr. 7, 18—19.

Når de syndet i den gamle pakt, så hadde de en vei å gå for å komme vekk fra synden, og det var å ofre forskjellige slags ofre. Ved de ofre gjorde presten soning for folkets synder. På den vei kunne de komme vekk fra syndens skyld, idet de fikk syndenes forlatelse; men ofringene kunde ikke bortta synden, slik at de som ofret, kunde bli fullkomne på den vei. Kap. 10, 1—4. Som et vidne i mot dem — om dette ufullkomne forhold, var det et forheng foran det Aller-helligste. Det stengte folket ute fra å stå for Guds åsyn. Dit inn måtte ingen komme uten ypperstepresten. Han måtte også bare gå inn en gang om året, og ikke uten blod. Kap. 9, 1. Denne vei var bare en forordning inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Da måtte forhenget revne, så det kunde bli adgang for alle. Det var Jesus som gjorde det verket. Det står om forhenget at det var hans kjød. Det er også det vi har kjent i livet. Når vi skulde gjøre Guds vilje, var det kjødet med dets lyster og begjæringer som stengte. Istedenfor å gjøre Guds vilje blev det synd av det, og vi måtte be om syndenes forlatelse. Vi kom ikke lenger enn de gjorde på den gamle veien.

Da nu Jesus kom for å innvie den nye vei, sa han: Offer og gaver vilde du ikke ha, men et legeme laget du for mig; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om mig — for å gjøre, Gud, din vilje. Det var den nye veien. Nemlig å gjøre Guds vilje, istedenfor å ofre fordi en bryter den.

Jesus måtte altså få del i dette kjød — forhenget — for å bryte veien igjennem det. Og det står: Eftersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri. Kap. 2, 14. Efter kjødet er han kommet av Davids ætt. Rom. 1, 2. Og, idet Gud sendte sin sønn i kjødet, så fordømte han synden i kjødet. Rom. 8, 3. Dette var ikke gjort på en dag. Nei, det blev en vei å gå. Den skulde brytes — banes, og det var ingen lett sak. Det står om Jesus i den tiden: Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden, og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, blev han ophav til evig frelse for dem som lyder ham. Kap. 5, 7—10.

Vi ser det var ingen lett sak å bryte igjennem dette forheng. Ingen hadde før klart det. De var alle i sin streben efter å gjøre Guds vilje blitt stanset av forhenget, og de syndet. Men Jesus brøt igjennem. Han kjempet så sveden falt som blodsdråper til jorden, idet han bad: Skje ikke min vilje, men din! Hadde han gjort sin vilje, var det blitt døden — adskillelse fra Gud; men han brøt igjennem forhenget. Han blev fullendt i lydighet. Istedenfor å ofre okser og kviger ofret han sig selv — sin egen vilje — den han hadde fått som menneskesønn. Joh. 5, 27—30. Se, dette var en helt ny vei å gå. Den førte i sannhet bort fra synden og til å stå for Guds åsyn. Da Jesus endte denne vei, like før han utåndet på korset, ropte han: Det er fullbragt! Og forhenget revnet fra øverst til nederst, og gravene åpnedes. Nu var tiden kommet til å sette alt i rette skikk. Veien inn i helligdommen var nu åpnet, ikke bare for ypperstepresten én gang i året, men for alle som vil følge Jesus efter. Jesus har ikke gått den for oss, men han har innvidd den for oss. Porten til denne vei er trang. Jesus sier: Vil nogen komme efter mig, må han opgi alt. Og veien er smal. Han sier videre: Og hver dag ta sitt kors op og fornekte sig selv. Om den gamle veien står det gang på gang at den kunde ikke føre noget frem til fullkommenhet, men det kan den nye. Derfor står det: La oss skride frem mot det fullkomne. Hebr. 6, 1. Og Paulus gjorde én ting, han jaget mot det fullkomne. Fil. 3, 12. Og ikke bare det, men han arbeidet for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. Kol. 1, 28—29. De fleste har ikke fått tro for dette; for de har aldri hørt om den nye veien. De kjenner bare den gamle. De vet ikke av Jesus mere enn som syndoffer. De kjenner ham ikke som yppersteprest. Derfor kommer de aldri lenger enn til tolderens bønn. De må slå øinene ned og si: Gud vær mig arme synder nådig. Ja, de setter sin ære i denne bønn. De kjenner ikke barnekårets ånd, den de får som vandrer efter Ånden og ikke efter kjødet. De kan ikke rope: Abba. Fader! Rom. 8, 13—16.

Det står videre om denne nye vei at den er levende. Så lenge en lever efter kjødet, er en død i synder og overtredelser. En er død for den arven Gud har beredt dem som elsker ham — for Guds røst og virkninger. Begynner en derimot å gå på den nye vei, blir en levende. Når en tar sitt kors op og fornekter sig selv, så egenviljen dødes, frigjøres ens ånd fra synden i kjødet, forhenget revner, og det ord blir sant om oss som Paulus sier: Men I er ikke i kjødet, men i Ånden. Rom. 8, 9. Da er vi død fra synden, men levende for Gud. Vi hadde vårt liv i verden og de ting som er i verden; men ved å gå den nye vei mister vi det livet, men får det igjen i Guds rike. Vi får sans for de uforgjengelige verdier. Vi kommer inn i helligdommen og blir levende for Guds vilje og den uforgjengelige og usmittede og uvisnelige arv. 1. Pet. 1, 3—4.

En kan treffe mennesker som har kalt sig for kristne i en 20—30 år; men en kan ikke snakke med dem om åndelige ting, bare om jordiske. De er ikke i stand til å få tankene ut fra mat og klær, penger og ære av mennesker. De lever i kjødet. For dette forhold har de kjent sig dømt mange ganger, og kanskje prøvd å komme ut av det, men gitt op for lang tid siden. Det er fordi de ikke kjenner den nye og levende vei. De er forblitt på den gamle vei. Uten å ha tro til å avdø fra sin synd ber de tolderens bønn hele sitt liv. 1. Pet. 2, 24.