Og gravene åpnet seg

Og gravene åpnedes.

Og Jesus ropte med høi røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han. Luk. 23, 46.

Paulus skriver: Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, I som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok eder ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten. 2. Tess. 2, 13.

Denne frelse var det Jesus tilveiebragte i sine kjøds dager. Han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i ånden. 1. Pet. 3, 18. Han som efter kjødet var kommet av Davids ætt, blev jo fristet som oss; men just her var det han vant oss en evig forløsning, idet at synden i kjødet ikke fikk trenge inn i hans ånd. Det stod: Han led døden i kjødet — synden blev fordømt i kjødet, Rom. 8, 3, og han blev levendegjort i ånden. Denne forløsning av ånden fra synden i kjødet, var det Paulus priste Gud forat brødrene i Tessalonika var uttatt til, og han sier videre: Forat I skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet.

Djevelen tok Jesus med på et høit fjell og viste ham alle verdens riker og herligheter og sa: Alt dette skal være ditt dersom du vil tilbede mig. Fordi Jesus hadde fått et kjød som hadde sans for verdens herlighet, så blev dette en fristelse; men her led han døden i kjødet. Han dvelte ikke før han sa: Gud alene skal du tilbede, og ham alene skal du tjene. Han blev levendegjort i ånden. Her er det at vi mennesker er falt, idet vi har gitt efter for fristelsen. Derved er kjødet levende og regjerer, men vår ånd blir død for Guds virkninger. Satan er denne verdens gud. Han har forblindet de vantros sinn. 2. Kor. 4, 4. Menneskene søker denne verden og elsker de ting som er i verden. For å nå sitt mål synder de. De tilber djevelen.

Det vi trenger til legemets ophold, skal vi få i tilgift, sier Jesus, når vi søker Guds rike først. Men menneskene søker først det legemet trenger. Skal de kjøpe sig en ting, går de lenge og tenker på det. Det er ikke det som trenges, der særlig krever omtanke, men at det er moderne, at stilen er der. På den måte får de sin ånd nedgravd i møbler, huser, penger, ære, o. s. v. Når de er sammen med sine venner, taler de om det moderne, og mens de taler sammen, synker deres ånd dypere og dypere ned i verden og de ting som er i verden. Denne verdens gud har makt over dem. Efs. 2, 1. Men Jesus sier: For verdens fyrste kommer, og han har intet i mig. Joh. 14, 30. Det var seier, efter å ha gjennemlevd et menneskeliv og vært prøvd i alt. Derfor kunde Jesus rope før han utåndet: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Hans ånd satt ikke fast i nogen ting, og verdens fyrste hadde ingen del i den. Han hadde lidd døden i kjødet og blitt levendegjort i ånden. Nu kunde han overgi den i Faderens hånd. Og da han gjorde det, revnet forhenget i templet i to stykker fra øverst til nederst, og jorden skalv, og klippene revnet, og gravene åpnedes, og mange av de hensovede helliges legemer stod op. Matt. 27, 50—53. Dette skjedde som et forbillede på den frelse Jesus har tilveiebragt. Slik gjør Jesus det for hver den som tror. Han åpner gravene så vår ånd kan fries ut fra det jordiske, forheng og klipper revner. Ingen ting kan lenger stenge oss fra å gjøre Guds vilje. Dette blir helliggjørelse av Ånden. Verdens fyrste mister sin makt, det blir adskillelse og utskillelse. Vi vinner vår Herre Jesu Kristi herlighet.

Hvem var det som steg ut av gravene? Jo, det var mange av de hensovede helliges legemer. I tro døde alle disse uten å ha opnådd det som var lovt, uten å ha opnådd denne frelse ved helliggjørelse av Ånden; men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. Hebr. 11, 13. Deres sinn stod til det himmelske, men de kjente allikevel at det var noe som manglet, og de gransket og ransaket, og de profeterte om den nåde vi skulde få. For Kristi Ånd, som var i dem, vidnet forut om Kristi lidelser og herligheten derefter. De visste at de ikke tjente sig selv med det som blev dem åpenbart, men oss. 1. Pet. 1, 10—12. Men nu var da verket fullbragt. De fikk opleve det de hilste langt borte, de fikk gå ut av sine graver.

Slik er det også mange i dag som lever nedgravd i alt mulig, men deres sinn står til Gud. De vet bare ikke hvordan de skal komme sig løs. Men så en dag når evangeliet dem. De får høre om Jesu fullbragte verk, om frelsen ved helliggjørelse av Ånden. De tror, og de får erfare at forheng og klipper revner, og gravene åpnes. Og lovet være Gud fordi vi i disse dager får se at de kommer ut av sine graver, den ene efter den andre. De blir løst fra verden og fra mennesker til en førstegrøde for Gud og Lammet.

Men alt dette gikk ikke for sig uten jordskjelv. Men hvad er det som skjelver? Jo, det er det skapte. Men det står: Da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud i blygsel og frykt. Hebr. 12, 25—29. I dag rystes alle ting, og menneskene som har sitt liv i det skapte, engstes i fortvilelse og gru for det som skal komme over jorderiket. Men Jesus sier at vi da skal opløfte våre hoder; for vår forløsning stunder til. Luk. 21, 28. Dette er godt å vite. Når Gud griper inn og ryster det vi har livet vårt i, så er det ikke fordi vi skal engstes, men frelses. Da åpnes gravene for at vår ånd skal løses ut fra det skapte og vi kan få vårt liv i det uforgjengelige. Derfor bort med all knurr og klage og vær takknemlige, idet du har denne frelse ved helliggjørelse av Ånden for øie. Du får da del i et rike som ikke kan rystes. Frykt ikke du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket, og snart så kommer ham som komme skal, og han skal ikke dryge.