Arven

Arven.

Kristus er arvingen. I ham bor alle visdommens og kunnskapens skatter legemlig. Han har seiret og arver alle ting, fordi alle ting er skapt ved ham og til ham. Den som skal arve noget, må ha visdom og forstand til å styre og stelle med det han arver, og nettop det har Kristus.

Men nu heter det om oss at vi er Guds barn, og da er vi også arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham. Rom. 8, 17.

Et testamente kommer først til å gjelde efter døden, da det aldri har kraft så lenge den lever som oprettet det. Hebr. 9, 17.

Jesus Kristus var Guds enbårne sønn. For nu å få overført arven til oss, måtte han lide døden, og ved opstandelsen fra de døde fikk han av Faderen den Hellig-Ånd, som han utøste over de barn som er født derovenfra med uforkrenkelig sæd. Denne Ånd er pantet på arven til eiendomsfolkets forløsning, hans herlighet til pris. Efs. 1, 14. Det er denne Ånd hvorom Jesus sa: Han skal veilede eder til hele sannheten.

Hvad vil nu det si å bli veiledet til hele sannheten? Jo, det er rett og slett å bli meddelt kunnskap om arven og dens innhold. Arven strekker sig ikke bare utover de himmelske ting, men også over de jordiske; for den som mister sitt liv, skal finne det. Vi kan også se det derav at bruden, som er staden, det himmelske Jerusalem, kom ned fra himmelen smykket som en brud for sin brudgom. Åp. 21, 2. Og alle folkeslagene skal vandre i stadens lys. Disse folkeslag befinner sig på den nye jord. Folkeslagene er jordiske, men bruden er himmelsk. Her forener Gud det jordiske med det himmelske, og det blir sant hvad som skrevet står: Den som seirer, skal arve alle ting, v. 7. For kongene på jorden skal bære sin herlighet inn i den. Når Paulus tenker på arven, skriver han til korintierne: Derfor roser ingen sig av mennesker! for alt hører eder til, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv eller død, enten det er det som nu er eller det som komme skal — alt hører eder til, men I hører Kristus til, og Kristus hører Gud til. 1. Kor. 3, 21—23.

Nu vil noen spørre: Hører havets rikdommer til arven, og blir jorden og dens fylde innlemmet i den? Jo, det ser vi av det ord: Jorden og dens fylde hører Herren til. Det hører arvingen og dermed hans medarvinger til. Likeså heter det: Havets rikdommer skal vende sig til dig, folkenes gods skal komme til dig, et mylder av kameler skal dekke dig, Midians og Efas kamelføll; alle sammen skal de komme fra Sjeba; gull og virak skal de føre til dig, og Herrens pris skal de forkynne. Es. 60, 6—7.

Hvad mere tilhører arven? Jo, alle Kristi egenskaper: Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, o.s.v., som jo er Åndens frukter. Gal. 5, 22.

For å kunne arve alle ting måtte Jesus Kristus gå ned til jordens lavere deler for å kunne få med sig frelse og befrielse fra bunnen av. Han måtte også efterat han hadde lidt døden i kjødet, i ånden gå bort og preke for åndene som var i varetekt fra Noas dager. 1. Pet. 3, 18—20. For også disse ånder skulde innlemmes i arven. Han var den sterkere som trengte inn i den sterkes hus og avvebnet ham. Og ikke bare det, men han knuste slangens hode og tok døden og dødsrikets nøkler i sin varetekt.

Vi ser herav at arvingen, Jesus Kristus, er en mektig person. Og da vi, som hans brud, er blitt ett kjød med ham, så forstår vi av det jordiske forhold mellem brud og brudgom at vår meddelaktighet i arven med ham må bli såre stor. Dog det er egentlig ikke for arvens skyld vi frykter og elsker Gud, men av ren kjærlighet til Sønnen, Jesus Kristus. Må vi derfor i enfoldig troskap hengi oss til å være lydige mot ham, som skal likedanne oss med Sønnens billede. Rom. 8, 29.