Se, Guds bolig er hos menneskene

Se, Guds bolig er hos menneskene.

Johannes så en ny himmel og en ny jord. Og han så den hellige stad, det nye Jerusalem stige ned av himmelen fra Gud. Og han hørte en høi røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og han selv skal være hos dem og være deres Gud.

Vi leser i v. 24 om staden, at folkeslagene skal vandre i dens lys. Slik blir det i evigheten. Det var den stad Abraham sammen med Isak og Jakob ventet på. Og de bodde som fremmede i det lovede land. Hebr. 11, 8—10.

Denne staden bygges nu, og Peter skriver: Kom til ham den levende sten, som vel blev forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I opbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap. 1. Pet. 2, 4—5. Og Paulus skriver: I som er opbygget på apostlenes og profetenes grunnvold, mens hjørnestenen er Kristus Jesus selv, i hvem hver bygning føies sammen og vokser til et hellig tempel i Herren, i hvem også I bygges op med de andre til en Guds bolig i Ånden. Efs. 2, 20—22.

Vi ser at denne Guds bolig bygges nu, mens vi er her i verden. Det står også at våre legemer er den Hellig Ånds tempel.

Jesus sier: Den som har sett mig, har sett Faderen. I Jesus hadde Gud en bolig, og ved ham var hans bolig blandt menneskene. Slik er det også meningen at Gud i oss skal ha en bolig blandt menneskene. Mengden blandt menneskene vil ikke ha noe med Gud å gjøre. Han må stå utenfor og banke på. Hjertet er optatt med verdens herlighet og bekymringer. Guds Ånd arbeider på dem; men den har ingen bolig hos dem. Den kan få deres tanker optatt med Guds rike en liten stund, men så kommer det andre ting som ligger dem mere på hjertet, og vi kan si: Guds Ånd blir husvill. Slik skal det ikke være med oss, men motsatt. Våre hjerter og tanker må bevares i Kristus Jesus. Det er et stort arbeide som foregår med et menneske, når det skal bli bygget op til en Guds bolig i Ånden.

Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med sig selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud. 2. Kor. 5, 18—20.

Det er store ting vi er kalt til. Vi står i Kristi sted. Det må vi huske på i alle forhold. Vi har fått forlikelsens tjeneste. Menneskene er fiender av Gud, av evangeliet, Kristi kors. Fil. 3, 18. De knurrer over forholdene, klager fordi de har for lite av denne verden, klager over sine medmennesker. Her kjenner vi at vi har en tjeneste. Men mange forstår ikke sin tjeneste, og de lar sig rive med av de samme bekymringer. Men Gud skal i oss bo blandt menneskene. Når vi møter menneskene, skal vi stå i Kristi sted og utøve vår tjeneste — dra deres sinn og tanker til Gud. Vi blir da som en rettferdighetens sol der skinner inn i deres mørke. Om de da ikke forherder sig, blir vi dem til frelse.

Herav ser vi at det forhold som blir i evigheten, er Guds verk med oss her i tiden. Det er hvad han har bygget av trofaste og ydmyke sjeler i en ond og ugudelig verden. Nu vil ikke folkeslagene vandre i de gudfryktiges lys, for det ligger et dekke over deres åsyn. Men enkelte får hjertets oplatte øine, og de søker samfund med gudfryktige sjeler. De begynner å vandre i deres lys, så de også selv får samfund med Gud og kan bli en Guds bolig. 1. Joh. 1, 3. Den nåde er tilstede nu; men i evigheten da alt er satt i rette skikk, blir de hvad de er. De som her ikke har fått del i denne opbyggelsen, er ikke blitt dannet til likhet med hans Sønns billede, de er jordiske og ikke åndelige. Men de forliker sig med Gud og ber om syndernes forlatelse før de dør, som røveren på korset. De blir av folkeslagene. De har ingen forståelse av Guds lover og visdom, og må vandre i stadens lys, men de blir aldri av staden. Den nåde forsømte de i den tid de levet på jorden. Men de andre, de som ikke har forlikt sig med Gud, og som ikke vil at Jesus skal være konge over dem, blir kastet utenfor i sjøen som brenner med ild og svovel. V. 8. Luk. 19, 27. De har forsømt også den nåde å bli av folkeslagene på den nye jord.

Vi leser videre om staden. Og staden trenger ikke solen eller månen til å lyse for sig; for Guds herlighet oplyser den, og Lammet er dens lys. v. 23.

Den hadde ikke solen eller månen til å lyse for sig. D. v. s. den fikk ikke lyset utenfra, men fra Gud og Lammet, som har sin trone i staden. Den fikk lyset innenfra. Slik er det også nu. Jesus lovte sine disipler den Hellig Ånd, som skulde ta av hans og forkynne dem. Den skulde undervise dem om alle ting.

Nu har menneskene det på en helt annen måte. De får lyset utenfra. Hvad de hører og ser av andre, gir dem forståelse av livet. Det er tidsånden, det moderne, som de suger inn i sig. Hvad folk pleier å gjøre, tør de ikke bryte med, men må følge med som slaver i dette verdens løp. Efs. 2, 2. Hvad andre har, må også de ha, og hvad andre ser op til, det må de være, for å få et navn i sine omgivelser.

Anderledes er det med staden, de som er den Hellig Ånds tempel. De får undervisning og veiledning innenfra, idet den Hellig Ånd taler i deres hjerter. Uten å bry sig om mennesker lever de det ut i livet. Det blir det krystallklare vann som rinner ut fra Guds og Lammets trone. Kap. 22.

Som en grumset kilde og en utskjemt brønn er en rettferdig som gir efter for en ugudelig. Ord. 25, 26. Hvis en frykter for menneskene, slik at en ikke tør leve det lyset ut i gjerning som Ånden har gitt en — en tar hensyn, da blir vannet ikke krystallklart, men grumset. Eller en blander sin forstand med Åndens undervisning i hjertet og lar lystene delvis få råde, da blir det grumset vann. Da er en falt ut av den enfoldige troskap. Det var det Paulus fryktet for at Korintierne hadde gjort. 2. Kor. 11, 3.

Men den som tror på mig, sier Jesus, av hans liv skal det rinne strømme av levende vann. Joh. 7, 38. Da må kjødet med dets lyster være korsfestet, og alle hensyn — alle om og men — må en la fare, og enfoldig leve livet slik som Talsmannen underviser oss. Da vil de opriktige gjennem oss smake og kjenne at Gud er god. Denne frelsende nåde er over oss idag. Må ingen vike tilbake fra den, men gå inn i tjenesten og være en Guds bolig blandt menneskene.