Den felles frelse

Den felles frelse.

Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, skriver til de kalte som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus:

I elskede! Mens jeg gjorde mig all flid for å skrive til eder om vår felles frelse, så jeg mig nødt til å skrive til eder med formaning om å stride for den tro som en gang er overgitt til de hellige. Jud. v. 3.

Judas vilde gjerne gjøre sig all flid for å skrive om «vår felles frelse.» Det er noe alle frelste har tilfelles, og det er syndsforlatelse. Herom er vi alle enige. Det er vår felles frelse. Om utgangen av Egypten skrev profetene, og Gud minnet folket uavladelig om hvorledes han med løftet arm og utstrakt hånd frelste israel ut fra egypternes åk og Faraos makt, hvorledes det Røde hav delte sig og folket gikk over på det tørre, mens Farao og hele hans hær druknet. Det var Israels felles frelse.

Sådan også med oss. Vi har alle det tilfelles at Gud for Jesu skyld har tilgitt oss alle våre synder. Dette blir prediket, og gleden er stor. Om denne frelse vilde Judas gjerne skrive, men han så sig nødt til å skrive med formaning om at de hellige skulde stride for den tro som en gang var overgitt de hellige.

Innen den felles frelse så Judas at der snek sig inn ugudelige som forvendte Guds nåde til skamløshet, og på den måte fornektet de med sitt liv vår eneste Herre og hersker, vår Herre Jesus Kristus. For ikke å bli smittet av den ånd som var i dem, fant han det nødvendig med formaning å be dem stride for den tro som engang var overgitt de hellige.

Han minnet dem om at Herren, efterat han hadde frelst folket ut av Egyptens land, siden ødela dem som ikke trodde. De var delaktig i den felles frelse ut fra Farao og Egypten, allikevel blev de ødelagt for sin vantros skyld.

Vi har ved den felles frelse fått del i en høi stand, men likesom englene ikke tok vare på sin høie stand, men falt, idet de forlot sin egen bolig, således kan også vi ved vantro gjøre oss til ett med de ugudelige og miste vår høie verdighet. For den rettferdige: Ved tro skal han leve. Men man må stride for å bevare troen og gå frem i den. Det forstod Judas, derfor formante han de hellige.

Disse som forlater troen gjør like ens som Sodoma og Gomorra, som lider en evig ilds straff. De går i drømme og gjør kjødet urent, ringeakter herredømme, spotter høie makter. Den felles frelse tråkker de under sine føtter.

Det som de av naturen skjønner, likesom de ufornuftige dyr, det setter de i høisetet, og med det ødelegger de sig. Derved kaster de troen fra sig, og de spotter all forståelse ved tro. Det har vi hatt rik anledning til å se og høre.

De har gått Kains vei, de er avindsyke på sin bror for hvem alt lykkes ved tro, og for vinnings skyld har de kastet sig inn i Bileams forvillelse. Havesyke og ære drar avgårde med dem som med Bileam, og så går de under ved Korahs gjenstridighet. De setter sig op mot de av Gud innsatte apostler, profeter og lærere, og så kommer de tilkort og går under. Deres lys og kraft strekker ikke til, fordi de driver avgudsdyrkelse, og så går de under. Havesyke og kjødets lyster er nemlig avgudsdyrkelse. De bærer med sig Moloks telt og Remfans stjerne. Persons anseelse er som gått i blodet. De dyrker avguderi på høidene. Skulde noen si dette til dem, da blir de hatet.

Men slike ville havsbølger utskummer sin egen skam. Disse er skamflekkene ved eders kjærlighetsmåltider, uten blygsel holder de gilde med eder og fórer sig selv. Tenk de satt midt iblandt de kalte hellige, disse vannløse skyer. De ser ut som skyer over en tørr mark, men de er tomme for regn.

Men I, elskede, kom ihu de ord som forut er talt av vår Herre Jesu Kristi apostler, hvorledes de sa til eder at det i den siste tid skal komme spottere som farer frem efter sine ugudelige lyster. V. 17—18.

La oss derfor ikke sove trygt i den felles frelse, men lyde Judas’ formaning om å stride for den tro som engang er overgitt til de hellige, så vi kan skride frem på den nye og levende vei, gjennem forhenget, hans kjød.