Brev - avskrift (Bie på Herren)

Avskrift av brev fra br. Thorleif Hansen.

Kjære venner i Jesus Kristus i Oslo!

Nåde og fred fra Gud, vår Herre Jesu far!

Gud er god som har skjenket oss kjærlighet i ånden og livets tro, så vi ved disse mektige krefter kan bli ført frem mot det mål han har satt for oss. La oss bevare denne kjærlighet og tro — sund og uskrømtet. La oss aldri dra Guds frelsesplan ned til vår erfaring, men la oss søke å få våre erfaringer op til den. Mange gjør Guds råd til intet for sig, fordi de ikke våger ved tro å strekke sig ut efter det som ligger foran dem, og det kommer av at de ikke forstår at alt er av nåde. De ser på sin egen uverdighet og tenker: Noget slikt har jeg aldri fortjent å få eller kan fortjene det. Eller de ser på sin egen uduelighet og tenker: Det vil jeg aldri makte å gjennemføre. Og så slår de sig tilro med det de har fått, trøster sig med at det ikke er fordømmelse fordi om de fattes dette eller hint, og Herren står der med stor sorg og ser på at de ikke vil motta hans gave. Det er merkelig å se at de innvendinger synderen gjør når han skal motta forlatelsen i Jesus, det gjør de som har tatt dette skritt på andre felter av frelsesverket: Gjøre Guds råd til intet for sig, heter det jo. Gud har lagt et frelsesråd for oss, eller som David sier: Du har fastsatt frelse for mig, Salm. 71, 3. I denne frelse er det vi må gå inn ved tro. Da får vi erfare at Gud ikke bare var oss til frelse en gang, men at han er oss en Gud til idelig frelse. Å ikke akte sig verdig til Guds frelses råd i hele dets utstrekning er gitt det skjønne navn ydmykhet, mens det i følge sin ånd er ondt hovmod.

En annen snare er at man ikke bør rose sig av hvad Gud har virket for dem. Paulus sier: Jeg vil ikke driste mig til å tale om annet enn det som Gud har virket ved mig; men det burde han tale om. David sier ofte at han vilde kunngjøre Guds velgjerninger mot ham for alle mennesker, prise ham for det i en stor forsamling. Å holde tilbake hvad jeg har erkjent, er synd, da det er å sette en skjeppe over Guds godhet mot mig.

«Gå til ditt hus og fortell hvor store ting Gud har gjort for dig,» sa Jesus til den besatte. Ikke bare fortelle at Gud hadde gjort store ting, men også hvor store ting det var. Jesus selv sier det: Sier jeg at jeg ikke kjenner Faderen, da blir jeg en løgner likesom I. Det var formastelig i jødenes øine å si slikt. De tok også engang stene op for å stene ham, fordi, sier de, at du som er et menneske, sier dig å være Gud. Og for ypperstepresten var det denne bekjennelse som kostet ham livet, da han sa: «Jeg er Guds sønn.» Da rev de sine klær i sønder og slo ham og dømte ham til døden. Da Stefanus sa: «Jeg ser himlen åpen og Guds sønn stående ved Guds trone», da skrek de høit og førte ham bort for å stene ham.

Det er når vi bekjenner hvad vi ved tro skuer eller har opnådd, at hatet bryter løs hos dem som ikke ser eller har opnådd slikt. Vår tale i tro vil for dem som ikke tror, være som tale i vanvidd. Men da vi tror, så taler vi, og gjør overfor alle som forlanger det, regnskap for vårt håp, dog må vi gjøre det i ydmykhet og med saktmodighet, idet vi frykter Gud.

Å bie på Gud er nødvendig forat vi tilfulle skal få del i hans frelse og få se hans storhet slik som han ønsker det.

Fordi vi går foran Gud, griper inn for tidlig, så går vi glipp av mangt et herligt syn. Vi kan her høste en god lærdom av Jesus og hans forhold i beretningen om Lasarus’s opvekkelse fra døden. Det står i Joh. 11, 3 at der kommer bud til Jesus om at Lasarus er syk, og i vers 5: men Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus, og i vers 6: Da han nu hørte han var syk, blev han ennu to dager på stedet hvor han var. Her har Ånden løftet litt på forhenget av Kristi lidelser ved å gjøre Guds vilje til sin vilje. Han elsket den syke som lå der og led, han elsket søstrene, hvem denne store sorg var rammet. Hvor måtte det ikke brenne i ham efter å haste avsted for å helbrede ham og derved gjøre nøden til ende. Men Guds vilje sa: Bli, og tross sin kjærlighet til disse blev han. Vi forstår at han led. Så gikk han til Judea og opreiste Lasarus.

Vi vil nu se på hvad lønnen var for denne troskap. Hadde Jesus gått med en gang, så vilde det hendt som Marta sa: Hadde du vært her før, så var min bror ikke død. Men var Lasarus ikke død, så kunde Jesus ikke reist ham op, og Guds herlighet hadde ikke åpenbaret sig slik som den gjorde. Derfor sier han i V. 15, for eders skyld er jeg glad over at jeg ikke var der, for at I skal tro.

Menneskene så på denne handling med onde øine, og de bebreidet ham. Slik er det med Guds vilje. Vi kommer til å være nødt til å ta standpunkt i så mange forhold. Gud være takk at I ber for mig og Rendalen. Bed også meget om at jeg, når jeg kommer til eder, må komme med en fylde av Kristi velsignelse, så I kan få del i en større nåde, og at eders hjerter må være lengtende efter mer av Gud, ja at der må være stor plass blandt oss for Guds goder. Ja, bed at vi må få en herlig opbyggelsestid sammen; ti det haster så såre. Herren står for døren, og ansvaret tynger på oss, som skal fremstille en ren jomfru for Kristus. Men jeg er full av håp og venter herlige ting fra Gud. Glem heller ikke å takke ham for hans godhet mot oss. Utakknemlighet har vært vår store feil. La oss nu prise ham dobbelt; ti sannelig han har gjort store ting for oss. Bed også hver især av eder om stor nåde og tro til å bruke det I har fått av Gud til gagn for andre så menigheten kan bli rik på frukt, og om at der må åpnes oss dører til virksomhet utad, og at vi må bli dyktiggjorte til en slik gjerning.

Bed om dette når I kommer sammen og i lønnkammeret!

Vær så enhver især av eder hilset i Jesu kjærlighet fra eders i Kristus givne.