Hebreerbrevet 7. kap.

Brevet til Hebreerne.

Så heter det videre at Faderen forlot ham i dødsøieblikket. Han hadde fulgt sin elskede Sønn hele livet igjennem, men nu da han skulde late livet, måtte Gud forlate ham. Faderens nåde måtte for et øieblikk vike, så Sønnen kunde bli et fullkomment offer. Og ikke bare det, men for at han fullt og helt skulde gis til sin brud. Atter må vi si med Paulus: Denne hemmelighet er stor, men jeg tenker på Kristus og menigheten. Disse to skal være ett kjød. Jesus bragte sitt kjød like inn i døden. Samme vei må bruden gå, derfor heter det: Men de som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær. Dette er forlikelsen i hans jordiske legeme ved døden. Kol. 1, 22.

Melkisedek regner ikke sin ætt fra Levi, som hadde rett til å ta tiende av sine brødre efter loven, og dog er Levi blitt lagt i tiende ved sin stamfar Abraham; for Levi var ennu i Abrahams lend da Abraham gav Melkisedek tiende. Altså er den som har rett til å ta tiende, blitt lagt i tiende, og det til en person som er utenfor deres ætt. Likeså er Levi blitt velsignet av Melkisedek på samme måte som Abraham, og dermed har Melkisedek velsignet hele det israelittiske presteskap med dets yppersteprester; for Levi var i Abrahams lend da Melkisedek velsignet Abraham. Tenk da hvor stor denne var. For det er alltid den ringere som velsignes av den høiere.

V. 8. Og her er det dødelige mennesker som tar tiende, men der er en som har det vidnesbyrd at han lever.

Hvor meget er ikke sagt i disse få ord. Her er det dødelige mennesker som tar tiende. Ikke bare i den gamle pakt, men også i den nye. Det ene dødelige menneske tar tiende av et annet dødelig menneske. Men der er en som har det vidnesbyrd at han lever. Men ikke bare det, han har også det vidnesbyrd at han døde.

Alt hvad et menneske eier, gir han for sitt liv. Da Jesus døde, gav han alt det han eide. De kastet lodd om hans kjortel. Det var adskillig mere enn tiendeparten. Således også med oss, vi som stedse hengives i Kristi død. Vi mister stedse livet, og derved mister vi alt hvad vi eier. Det blir mer enn tiendeparten. Men vi får til evig eie «han som lever.»

Og med ham får vi selve arvingen. Et utmerket bytte. Vi får Sønnen. Hvor usselt da å holde på med tienden, og hvor blir man ikke også snytt for den. Det er kun dødelige mennesker som holder på med slikt i vantro. Blikket på ham som har det vidnesbyrd at han lever, er ikke tilstrekkelig forståelsesfullt og tillidsfullt, for han har sagt: Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt det annet i tilgift. Og han har fremdeles det vidnesbyrd at han lever, at han kan gjøre hvad han har lovet. Men det er troens ord vi forkynner.

V. 9—11. Og om jeg så må si: Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende; for han var ennu i sin fars lend dengang da Melkisedek møtte ham.

Var det da fullkommenhet å vinne ved det levittiske prestedømme — for dette var folket bundet til ved loven — hvad trang hadde det da vært til at en annen prest skulde opstå efter Melkisedeks vis og ikke nevnes efter Arons vis?

Det levittiske prestedømme var ikke det fullkomne og endelige, for Levi — som hadde rett til å ta tiende — blev lagt i tiende ved Abraham. Og der var trang i folket til at der skulde opstå en prest efter Melkisedeks vis og ikke nevnes efter Aron. De mest gudfryktige i israel forstod også det, skjønt de levde i den gamle pakts tid. De kunde med all sin loviske nøiaktighet og med alle sine ofringer ikke nå frem til å bli fullkommen efter samvittigheten. Dyreofrene forslo ikke, for synden lå ikke i dyrekroppene, den lå i det menneskelige legeme. Derfor, da børnene var delaktig i kjød og blod, måtte Jesus i like måte få del deri. Et legeme laget du for mig. I dette legeme blev synden fordømt. Rom. 8, 3. Dette er det fullkomne prestedømme.

V. 12—14. Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for sig; for han som dette sies om, hørte til en annen stamme, hvorav ingen har tatt vare på alteret. Det er jo kjent nok at vår Herre er oprunnet av Juda, og til denne stamme har Moses ikke talt noget om prester.

Moses påbød dyreofre og asken derav til kjødets renhet. Men Kristus ofret sig selv i kraft av en evig ånd. Et legeme laget du for mig. Dette legeme blev ofret efter Guds vilje. Mose lov renset til ytre renhet, synds forlatelse; Kristi Ånds lov renser det indre liv. Men husk: Det heter Åndens lov. Lovene ligger i Ånden, som skriver dem i vårt hjerte og sinn. Vi blir som efterfølgere av Kristus fulle av Kristi Ånds lover. Dette er visdommens lover; for Kristus er Guds visdom. Prestedømmet omskiftes, og loven omskiftes fra å være et kjødelig buds lov til å bli en livets Ånds lov.

V. 18—19. For et eldre bud settes ut av kraft, fordi det var svakt og unyttig. Loven førte jo ikke noget frem til fullkommenhet — og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.

Under den gamle pakt var ennu ikke synden fordømt i kjødet. Kristus var ennu ikke kommet i kjød, og hadde ennu ikke fått drept synden i kjødet. Verket var ennu ikke fullbragt. Derfor var kjødet sterkt nok til å gjøre loven svak og unyttig, skjønt den i sig selv var hellig, rettferdig og god. Synden i kjødet var overveldende stor og kraftig, så skjønt de fikk loven under englers besørgelse, så holdt de den ikke.

Men nu føres et bedre håp inn, så vi kan nærme oss til Gud. Den Åndskraft hvori Jesus ofret sig selv, kommer nu over oss, og da vil det lykkes. Denne Åndskraft er ikke svak og unyttig; for i denne kraft kan vi ved tro korsfeste kjødet med dets lyster og begjær. Og ved vandring i denne Åndskraft vil lovens krav bli fullbragt i oss, så et bedre håp kan føres inn og vi derved kan nærme oss til Gud.